< 2 Korintierne 5 >

1 For me veit, at um vår likams jordiske hus vert nedrive, so hev me ein bygnad av Gud, eit hus som ikkje er gjort med hender, ævelegt i himmelen. (aiōnios g166)
For we know that if our tent – that earthly body which is now our home – is taken down, we have a house of God’s building, a home not made by hands, imperishable, in heaven. (aiōnios g166)
2 For ogso medan me er i dette huset, sukkar me, av di me stundar etter å verta yverklædde med vårt hus frå himmelen,
Even while in our present body we sigh, longing to put over it our heavenly house,
3 so sant me skal verta funne påklædde, ikkje nakne.
sure that, when we have put it on, we will never be found naked.
4 For me som er i denne hytta, sukkar under byrdi, av di me ikkje vil verta avklædde, men yverklædde, so det døyelege kann verta gløypt av livet.
For we who are in this tent sigh under our burden, unwilling to take it off, yet wishing to put our heavenly body over it, so that all that is mortal may be absorbed in life.
5 Men den som laga oss just til dette, er Gud, som og gav oss Anden til pant.
And he who has prepared us for this change is God, who has also given us his Spirit as a pledge.
6 Difor er me alltid frimodige, og veit, at so lenge me er heime i likamen, er me burte frå Herren;
Therefore we are always confident, knowing that, while our home is in the body, we are absent from our home with the Lord.
7 for me ferdast i tru, men ikkje i syn.
For we guide our lives by faith, and not by what we see.
8 Me er då frimodige og hyggjer oss meir til å koma burt frå likamen og koma heim til Herren.
And in this confidence we would gladly leave our home in the body, and make our home with the Lord.
9 Difor, anten me er heime eller burte, set me vår æra i å vera honom til hugnad.
Therefore, whether in our home or absent from our home, our one ambition is to please him.
10 For me skal alle verta openberra for Kristi domstol, so kvar kann få att det som er verka ved likamen, etter det han hev gjort, anten godt eller vondt.
For at the court of the Christ we must all appear in our true characters, so that each may reap the results of the life which he has lived in the body, in accordance with his actions – whether good or worthless.
11 Då me soleis kjenner otten for Herren, prøver me å vinna menneskje, men for Gud er me openberre; eg vonar og å vera openberr for dykkar samvit.
Therefore, because we know the fear inspired by the Lord, it is true that we are trying to win people over, but our motives are plain to God; and I hope that in your inmost hearts they are plain to you also.
12 Ikkje rosar me oss sjølve atter for dykk, men me gjev dykk høve til å rosa dykk av oss, so de kann hava noko å setja imot deim som rosar seg av det dei er i det ytre og ikkje i hjarta.
We are not “commending ourselves” again to you, but rather are giving you cause for pride in us, so that you may have an answer ready for those who pride themselves on appearances and not on character.
13 For um me er frå vitet, so er det for Gud, og um me er med sans og samling, so er det for dykk.
For, if we were “beside ourselves,” it was in God’s service! If we are not in our senses, it is in yours!
14 For Kristi kjærleik tvingar oss,
It is the love of the Christ which compels us, when we reflect that, as one died for all, therefore all died;
15 då me hev gjort upp med oss sjølve at ein døydde for alle, difor hev dei alle døytt. Og han døydde for alle, so dei som liver, ikkje lenger skal liva for seg sjølve, men for honom som døydde og stod upp att for deim.
and that he died for all, so that the living should no longer live for themselves, but for him who died and rose for them.
16 Difor kjenner me heretter ikkje nokon etter kjøtet; um me og hev kjent Kristus etter kjøtet, so kjenner me honom no ikkje lenger soleis.
For ourselves, then, from this time forward, we refuse to regard anyone from the world’s standpoint. Even if we once thought of Christ from the standpoint of the world, yet now we do so no longer.
17 Difor, um nokon er i Kristus, so er han ein ny skapning; det gamle hev forgjengest, sjå, alt hev vorte nytt!
Therefore, if anyone is in union with Christ, he is a new being! His old life has passed away; a new life has begun!
18 Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg sjølv ved Kristus og gav oss forlikstenesta.
But all this is the work of God, who reconciled us to himself through Christ, and gave us the ministry of reconciliation –
19 For i Kristus forlikte Gud verdi med seg sjølv, so han ikkje tilreknar deim misgjerningarne deira, og hev lagt forliksordet ned i oss.
To proclaim that God, in Christ, was reconciling the world to himself, not reckoning people’s offenses against them, and that he had entrusted us with the message of this reconciliation.
20 So er me då sendebod i staden for Kristus, liksom Gud sjølv gav fyreteljing gjenom oss. Me bed i staden for Kristus: Lat dykk forlika med Gud!
It is, then, on Christ’s behalf that we are acting as ambassadors, God, as it were, appealing to you through us. We implore you on Christ’s behalf – Be reconciled to God.
21 Den som ikkje visste av synd, hev han gjort til synd for oss, so me skal verta rettferdige for Gud i honom.
For our sake God made Christ, who was innocent of sin, one with our sinfulness, so that in him we might be made one with the righteousness of God.

< 2 Korintierne 5 >