Romerne 9
1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,
I say the truth in Christ, I lie not, my conscience bearing witness with me in the Holy Spirit,
2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.
that I have great sorrow and unceasing pain in my heart.
3 For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,
For I could wish that I myself were anathema from Christ for my brethren’s sake, my kinsmen according to the flesh:
4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,
who are Israelites; whose is the adoption, and the glory, and the covenants, and the giving of the law, and the service [of God], and the promises;
5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. (aiōn g165)
whose are the fathers, and of whom is Christ as concerning the flesh, who is over all, God blessed for ever. Amen. (aiōn g165)
6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;
But [it is] not as though the word of God hath come to nought. For they are not all Israel, that are of Israel:
7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,
neither, because they are Abraham’s seed, are they all children: but, In Isaac shall thy seed be called.
8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;
That is, it is not the children of the flesh that are children of God; but the children of the promise are reckoned for a seed.
9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
For this is a word of promise, According to this season will I come, and Sarah shall have a son.
10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.
And not only so; but Rebecca also having conceived by one, [even] by our father Isaac—
11 For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -
for [the children] being not yet born, neither having done anything good or bad, that the purpose of God according to election might stand, not of works, but of him that calleth,
12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;
it was said unto her, The elder shall serve the younger.
13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
Even as it is written, Jacob I loved, but Esau I hated.
14 Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
What shall we say then? Is there unrighteousness with God? God forbid.
15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.
For he saith to Moses, I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.
16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that hath mercy.
17 For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.
For the scripture saith unto Pharaoh, For this very purpose did I raise thee up, that I might show in thee my power, and that my name might be published abroad in all the earth.
18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.
So then he hath mercy on whom he will, and whom he will he hardeneth.
19 Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?
Thou wilt say then unto me, Why doth he still find fault? For who withstandeth his will?
20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?
Nay but, O man, who art thou that repliest against God? Shall the thing formed say to him that formed it, Why didst thou make me thus?
21 Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?
Or hath not the potter a right over the clay, from the same lump to make one part a vessel unto honor, and another unto dishonor?
22 Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,
What if God, willing to show his wrath, and to make his power known, endured with much longsuffering vessels of wrath fitted unto destruction:
23 så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?
and that he might make known the riches of his glory upon vessels of mercy, which he afore prepared unto glory,
24 Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,
[even] us, whom he also called, not from the Jews only, but also from the Gentiles?
25 som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,
As he saith also in Hosea, I will call that my people, which was not my people; And her beloved, that was not beloved.
26 og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.
And it shall be, [that] in the place where it was said unto them, Ye are not my people, There shall they be called sons of the living God.
27 Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;
And Isaiah crieth concerning Israel, If the number of the children of Israel be as the sand of the sea, it is the remnant that shall be saved:
28 for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.
for the Lord will execute [his] word upon the earth, finishing it and cutting it short.
29 Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.
And, as Isaiah hath said before, Except the Lord of Sabaoth had left us a seed, We had become as Sodom, and had been made like unto Gomorrah.
30 Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;
What shall we say then? That the Gentiles, who followed not after righteousness, attained to righteousness, even the righteousness which is of faith:
31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.
but Israel, following after a law of righteousness, did not arrive at [that] law.
32 Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,
Wherefore? Because [they sought it] not by faith, but as it were by works. They stumbled at the stone of stumbling;
33 som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
even as it is written, Behold, I lay in Zion a stone of stumbling and a rock of offence: And he that believeth on him shall not be put to shame.
