Salmenes 69

1 Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.

Psalmus David, in finem, pro iis, qui commutabuntur. Salvum me fac Deus: quoniam intraverunt aquae usque ad animam meam.

2 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.

Infixus sum in limo profundi: et non est substantia. Veni in altitudinem maris: et tempestas demersit me.

3 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.

Laboravi clamans, raucae factae sunt fauces meae: defecerunt oculi mei, dum spero in Deum meum.

4 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.

Multiplicati sunt super capillos capitis mei, qui oderunt me gratis. Confortati sunt qui persecuti sunt me inimici mei iniuste: quae non rapui, tunc exolvebam.

5 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.

Deus tu scis insipientiam meam: et delicta mea a te non sunt abscondita.

6 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!

Non erubescant in me qui expectant te Domine, Domine virtutum. Non confundantur super me qui quaerunt te, Deus Israel.

7 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.

Quoniam propter te sustinui opprobrium: operuit confusio faciem meam.

8 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.

Extraneus factus sum fratribus meis, et peregrinus filiis matris meae.

9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.

Quoniam zelus domus tuae comedit me: et opprobria exprobrantium tibi, ceciderunt super me.

10 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.

Et operui in ieiunio animam meam: et factum est in opprobrium mihi.

11 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.

Et posui vestimentum meum cilicium: et factus sum illis in parabolam.

12 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.

Adversum me loquebantur qui sedebant in porta: et in me psallebant qui bibebant vinum.

13 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!

Ego vero orationem meam ad te Domine: tempus beneplaciti Deus. In multitudine misericordiae tuae exaudi me, in veritate salutis tuae:

14 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!

Eripe me de luto, ut non infigar: libera me ab iis, qui oderunt me, et de profundis aquarum.

15 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!

Non me demergat tempestas aquae, neque absorbeat me profundum: neque urgeat super me puteus os suum.

16 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!

Exaudi me Domine, quoniam benigna est misericordia tua: secundum multitudinem miserationum tuarum respice in me.

17 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!

Et ne avertas faciem tuam a puero tuo: quoniam tribulor, velociter exaudi me.

18 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!

Intende animae meae, et libera eam: propter inimicos meos eripe me.

19 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.

Tu scis improperium meum, et confusionem meam, et reverentiam meam.

20 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.

In conspectu tuo sunt omnes qui tribulant me, improperium expectavit cor meum et miseriam. Et sustinui qui simul contristaretur, et non fuit: et qui consolaretur, et non inveni.

21 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.

Et dederunt in escam meam fel: et in siti mea potaverunt me aceto.

22 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!

Fiat mensa eorum coram ipsis in laqueum, et in retributiones, et in scandalum.

23 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!

Obscurentur oculi eorum ne videant: et dorsum eorum semper incurva.

24 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!

Effunde super eos iram tuam: et furor irae tuae comprehendat eos.

25 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!

Fiat habitatio eorum deserta: et in tabernaculis eorum non sit qui inhabitet.

26 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.

Quoniam quem tu percussisti, persecuti sunt: et super dolorem vulnerum meorum addiderunt.

27 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!

Appone iniquitatem super iniquitatem eorum: et non intrent in iustitiam tuam.

28 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!

Deleantur de Libro viventium: et cum iustis non scribantur.

29 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!

Ego sum pauper et dolens: salus tua Deus suscepit me.

30 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,

Laudabo nomen Dei cum cantico: et magnificabo eum in laude:

31 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.

Et placebit Deo super vitulum novellum: cornua producentem et ungulas.

32 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!

Videant pauperes et laetentur: quaerite Deum, et vivet anima vestra:

33 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.

Quoniam exaudivit pauperes Dominus: et vinctos suos non despexit.

34 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.

Laudent illum caeli et terra, mare, et omnia reptilia in eis.

35 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,

Quoniam Deus salvam faciet Sion: et aedificabuntur civitates Iuda. Et inhabitabunt ibi, et hereditate acquirent eam.

36 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.

Et semen servorum eius possidebit eam, et qui diligunt nomen eius, habitabunt in ea.