Markus 8
1 I de samme dager, da det atter var meget folk, og de ikke hadde noget å ete, kalte han sine disipler til sig og sa til dem:
In diebus illis iterum cum turba multa esset, nec haberent quod manducarent: convocatis discipulis, ait illis:
2 Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete;
Misereor super turbam: quia ecce iam triduo sustinent me, nec habent quod manducent:
3 og lar jeg dem fare fastende hjem, vil de vansmekte på veien; nogen av dem er jo kommet langveisfra.
et si dimisero eos ieiunos in domum suam, deficient in via: quidam enim ex eis de longe venerunt.
4 Og hans disipler svarte ham: Hvorfra kan nogen få brød nok til å mette disse her i ørkenen?
Et responderunt ei discipuli sui: unde illos quis poterit saturare panibus in solitudine?
5 Og han spurte dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv.
Et interrogavit eos: Quot panes habetis? Qui dixerunt: Septem.
6 Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød, takket og brøt dem og gav dem til sine disipler, forat de skulde dele dem ut; og de delte ut til folket.
Et præcepit turbæ discumbere super terram. Et accipiens septem panes, gratias agens fregit, et dabat discipulis suis ut apponerent, et apposuerunt turbæ.
7 Og de hadde nogen få småfisker, og han velsignet dem og bød at også de skulde deles ut.
Et habebant pisciculos paucos: et ipsos benedixit, et iussit apponi.
8 Og de åt og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver.
Et manducaverunt, et saturati sunt, et sustulerunt quod superaverat de fragmentis, septem sportas.
9 Men de var omkring fire tusen. Og han lot dem fare.
Erant autem qui manducaverunt, quasi quattuor millia: et dimisit eos.
10 Og straks gikk han ut i båten med sine disipler, og kom til landet ved Dalmanuta.
Et statim ascendens navim cum discipulis suis, venit in partes Dalmanutha.
11 Og fariseerne kom der ut og begynte å tviste med ham, idet de krevde et tegn fra himmelen av ham for å friste ham.
Et exierunt Pharisæi, et cœperunt conquirere cum eo, quærentes ab illo signum de cælo, tentantes eum.
12 Og han sukket i sin ånd og sa: Hvorfor krever denne slekt tegn? Sannelig sier jeg eder: Ikke skal det gis denne slekt noget tegn.
Et ingemiscens spiritu, ait: Quid generatio ista signum quærit? Amen dico vobis, si dabitur generationi isti signum.
13 Og han forlot dem og gikk atter i båten, og fór over til hin side.
Et dimittens eos, ascendit iterum navim, et abiit trans fretum.
14 Og de hadde glemt å ta brød med, og hadde ikke mere enn et eneste brød med sig i båten.
Et obliti sunt panes sumere: et nisi unum panem non habebant secum in navi.
15 Og han bød dem: Se eder for, ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!
Et præcipiebat eis, dicens: Videte, et cavete a fermento Pharisæorum, et fermento Herodis.
16 Og de talte sig imellem: Det er fordi vi ikke har brød med.
Et cogitabant ad alterutrum, dicentes: Quia panes non habemus.
17 Og da han merket det, sa han til dem: Hvorfor taler I med hverandre om at I ikke har brød med? Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet?
Quo cognito, ait illis Iesus: Quid cogitatis, quia panes non habetis? nondum cognoscetis nec intelligitis? adhuc cæcatum habetis cor vestrum?
18 Har I øine og ser ikke, har I ører og hører ikke? Kommer I ikke i hu
oculos habentes non videtis? et aures habentes non auditis? Nec recordamini,
19 da jeg brøt de fem brød til de fem tusen, hvor mange kurver fulle av stykker I da tok op? De sa til ham: Tolv.
quando quinque panes fregi in quinque millia: quot cophinos fragmentorum plenos sustulistis? Dicunt ei: Duodecim.
20 Og da jeg brøt de syv til de fire tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok I da op? De sa: Syv.
Quando et septem panes in quattuor millia: quot sportas fragmentorum tulistis? Et dicunt ei: Septem.
21 Og han sa til dem: Hvorledes går det da til at I ennu ikke forstår?
Et dicebat eis: Quomodo nondum intelligitis?
22 Og de kom til Betsaida. Og de førte en blind til ham og bad ham røre ved ham.
Et veniunt Bethsaidam, et adducunt ei cæcum, et rogabant eum ut illum tangeret.
23 Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øine og la sine hender på ham, og spurte ham om han så noget.
Et apprehensa manu cæci, eduxit eum extra vicum: et expuens in oculos eius impositis manibus suis, interrogavit eum si quid videret.
24 Og han så op og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær.
Et aspiciens, ait: Video homines velut arbores ambulantes.
25 Så la han atter sine hender på hans øine, og han så klart, og han blev helbredet og kunde se alt tydelig på frastand.
Deinde iterum imposuit manus super oculos eius: et cœpit videre. et restitutus est ita ut clare videret omnia.
26 Og han sendte ham hjem til hans hus og sa: Du skal ikke gå inn i byen eller si det til nogen i byen.
Et misit illum in domum suam, dicens: Vade in domum tuam: et si in vicum introieris, nemini dixeris.
27 Og Jesus og hans disipler gikk ut til byene omkring Cesarea Filippi; og på veien spurte han sine disipler og sa til dem: Hvem sier folk at jeg er?
Et egressus est Iesus, et discipuli eius in castella Cæsareæ Philippi: et in via interrogabat discipulos suos, dicens eis: Quem me dicunt esse homines?
28 De svarte ham: Nogen sier døperen Johannes, og andre Elias, andre igjen en av profetene.
Qui responderunt illi, dicentes: Ioannem Baptistam, alii Eliam, alii vero quasi unum de prophetis.
29 Og han spurte dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Peter svarte og sa til ham: Du er Messias.
Tunc dicit illis: Vos vero quem me esse dicitis? Respondens Petrus, ait ei: Tu es Christus.
30 Og han bød dem strengt at de ikke skulde si dette om ham til nogen.
Et comminatus est eis, ne cui dicerent de illo.
31 Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter.
Et cœpit docere eos quoniam oportet filium hominis pati multa, et reprobari a senioribus, et a summis sacerdotibus, et Scribis, et occidi: et post tres dies resurgere.
32 Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
Et palam verbum loquebatur. Et apprehendens eum Petrus, cœpit increpare eum.
33 Men han vendte sig om og så på sine disipler og irettesatte Peter og sa: Vik bak mig, Satan! for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.
Qui conversus, et videns discipulos suos, comminatus est Petro, dicens: Vade retro me satana, quoniam non sapis quæ Dei sunt, sed quæ sunt hominum.
34 Og han kalte folket til sig tillikemed sine disipler og sa til dem: Den som vil følge efter mig, han må fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.
Et convocata turba cum discipulis suis, dixit eis: Si quis vult me sequi, deneget semetipsum: et tollat crucem suam, et sequatur me.
35 For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det.
Qui enim voluerit animam suam salvam facere, perdet eam: qui autem perdiderit animam suam propter me, et Evangelium, salvam faciet eam.
36 For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?
Quid enim proderit homini, si lucretur mundum totum: et detrimentum animæ suæ faciat?
37 For hvad kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?
Aut quid dabit homo commutationis pro anima sua?
38 For den som skammer sig ved mig og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.
Qui enim me confusus fuerit, et verba mea in generatione ista adultera et peccatrice: et filius hominis confundetur eum, cum venerit in gloria patris sui cum angelis sanctis.
