Jobs 6
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
“Oh, if only my anguish were weighed; if only all my calamity were laid in the balance!
3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
For now it would be heavier than the sand of the seas. That is why my words were reckless.
4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
For the arrows of the Almighty are in me, my spirit drinks up the poison; the terrors of God have arranged themselves in array against me.
5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
Does the wild donkey bray in despair when he has grass? Or does the ox low in hunger when it has fodder?
6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Can that which has no taste be eaten without salt? Or is there any taste in the white of an egg?
7 Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
I refuse to touch them; they are like disgusting food to me.
8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
Oh, that I might have my request; oh, that God would grant me the thing I long for:
9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
that it would please God to crush me once, that he would let loose his hand and cut me off from this life!
10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
May this still be my consolation— even if I exult in pain that does not lessen: that I have not denied the words of the Holy One.
11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
What is my strength, that I should try to wait? What is my end, that I should prolong my life?
12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
Is my strength the strength of stones? Or is my flesh made of bronze?
13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
Is it not true that I have no help in myself, and that wisdom has been driven out of me?
14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
To the person who is about to faint, faithfulness should be shown by his friend; even to him who forsakes the fear of the Almighty.
15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
But my brothers have been as faithful to me as a desert streambed, as channels of water that pass away to nothing,
16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
which are darkened because of ice over them, and because of the snow that hides itself in them.
17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
When they thaw out, they vanish; when it is hot, they melt out of their place.
18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
The caravans that travel by their way turn aside for water; they wander into barren land and then perish.
19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
Caravans from Tema looked there, while companies of Sheba hoped in them.
20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
They were disappointed because they had been confident of finding water. They went there, but they were deceived.
21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
For now you friends are nothing to me; you see my dreadful situation and are afraid.
22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
Did I say to you, 'Give something to me?' Or, 'Offer me a gift from your wealth?'
23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
Or, 'Save me from my adversary's hand?' Or, 'Ransom me from the hand of my oppressors?'
24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
Teach me, and I will hold my peace; make me understand where I have been wrong.
25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
How painful are truthful words! But your arguments, how do they actually rebuke me?
26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
Do you plan to ignore my words, treating the words of a desperate man like the wind?
27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
Indeed, you cast lots for a fatherless child, and haggle over your friend like merchandise.
28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
Now, therefore, please look at me, for surely I would not lie to your face.
29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
Relent, I beg you; let there be no injustice with you; Indeed, relent, for my cause is just.
30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
Is there evil on my tongue? Cannot my mouth detect malicious things?
