Jobs 4

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

Respondens autem Eliphaz Themanites, dixit:

2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

Si coeperimus loqui tibi, forsitan moleste accipies, sed conceptum sermonem tenere quis poterit?

3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

Ecce docuisti multos, et manus lassas roborasti:

4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

Vacillantes confirmaverunt sermones tui, et genua trementia confortasti:

5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

Nunc autem venit super te plaga, et defecisti: tetigit te, et conturbatus es.

6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

Ubi est timor tuus, fortitudo tua, patientia tua, et perfectio viarum tuarum?

7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

Recordare obsecro te, quis umquam innocens periit? aut quando recti deleti sunt?

8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

Quin potius vidi eos, qui operantur iniquitatem, et seminant dolores, et metunt eos,

9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

Flante Deo perisse, et spiritu irae eius esse consumptos:

10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

Rugitus leonis, et vox leaenae, et dentes catulorum leonum contriti sunt.

11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

Tigris periit, eo quod non haberet praedam, et catuli leonis dissipati sunt.

12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

Porro ad me dictum est verbum absconditum, et quasi furtive suscepit auris mea venas susurri eius.

13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

In horrore visionis nocturnae, quando solet sopor occupare homines,

14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

Pavor tenuit me, et tremor, et omnia ossa mea perterrita sunt:

15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

Et cum spiritus me praesente transiret, inhorruerunt pili carnis meae.

16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

Stetit quidam, cuius non agnoscebam vultum, imago coram oculis meis, et vocem quasi aurae lenis audivi.

17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

Numquid homo, Dei comparatione iustificabitur, aut factore suo purior erit vir?

18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

Ecce qui serviunt ei, non sunt stabiles, et in angelis suis reperit pravitatem:

19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

Quanto magis hi qui habitant domos luteas, qui terrenum habent fundamentum, consumentur velut a tinea?

20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

De mane usque ad vesperam succidentur: et quia nullus intelligit, in aeternum peribunt.

21 Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.

Qui autem reliqui fuerint, auferentur ex eis: morientur, et non in sapientia.