Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Whethir thou knowist the tyme of birthe of wielde geet in stoonys, ethir hast thou aspied hyndis bryngynge forth calues?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Hast thou noumbrid the monethis of her conseyuyng, and hast thou knowe the tyme of her caluyng?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
Tho ben bowid to the calf, and caluen; and senden out roryngis.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Her calues ben departid, and goen to pasture; tho goen out, and turnen not ayen to `tho hyndis.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Who let go the wielde asse fre, and who loside the boondis of hym?
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
To whom Y haue youe an hows in wildirnesse, and the tabernacles of hym in the lond of saltnesse.
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
He dispisith the multitude of citee; he herith not the cry of an axere.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
He lokith aboute the hillis of his lesewe, and he sekith alle greene thingis.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Whether an vnycorn schal wilne serue thee, ethir schal dwelle at thi cratche?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Whether thou schalt bynde the vnicorn with thi chayne, for to ere, ethir schal he breke the clottis of valeis aftir thee?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Whether thou schalt haue trist in his grete strengthe, and schalt thou leeue to hym thi traueils?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Whether thou schalt bileue to hym, that he schal yelde seed to thee, and schal gadere togidere thi cornfloor?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
The fethere of an ostriche is lijk the fetheris of a gerfawcun, and of an hauk;
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
which ostrige forsakith hise eirun in the erthe, in hap thou schalt make tho hoot in the dust.
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
He foryetith, that a foot tredith tho, ethir that a beeste of the feeld al tobrekith tho.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
He is maad hard to hise briddis, as if thei ben not hise; he traueilide in veyn, while no drede constreynede.
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
For God hath priued hym fro wisdom, and `yaf not vnderstondyng to hym.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
Whanne tyme is, he reisith the wengis an hiy; he scorneth the hors, and his ridere.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Whether thou schalt yyue strengthe to an hors, ether schal yyue neiyng `aboute his necke?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Whether thou schalt reyse hym as locustis? The glorie of hise nosethirlis is drede.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
He diggith erthe with the foot, he `fulli ioieth booldli; he goith ayens armed men.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
He dispisith ferdfulnesse, and he yyueth not stide to swerd.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
An arowe caas schal sowne on hym; a spere and scheeld schal florische.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
He is hoot, and gnastith, and swolewith the erthe; and he arettith not that the crie of the trumpe sowneth.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
Whanne he herith a clarioun, he `seith, Joie! he smellith batel afer; the excityng of duykis, and the yellyng of the oost.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Whether an hauk spredinge abrood hise wyngis to the south, bigynneth to haue fetheris bi thi wisdom?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Whether an egle schal be reisid at thi comaundement, and schal sette his nest in hiy places?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
He dwellith in stoonys, and he dwellith in flyntis brokun bifor, and in rochis, to whiche `me may not neiye.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
Fro thennus he biholdith mete, and hise iyen loken fro fer.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
Hise briddis souken blood, and where euere a careyn is, anoon he is present.
