Jobs 39
1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
Do thou know the time when the wild goats of the rock bring forth? Or can thou mark when the hinds do calve?
2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
Can thou number the months that they fulfill? Or do thou know the time when they bring forth?
3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
They bow themselves. They bring forth their young. They cast out their pains.
4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
Their young ones become strong. They grow up in the open field. They go forth, and return not again.
5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
Who has sent out the wild donkey free? Or who has loosed the bonds of the swift donkey
6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
whose home I have made the wilderness, and the salt land his dwelling-place?
7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
He scorns the tumult of the city, neither does he hear the shoutings of the driver.
8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
The range of the mountains is his pasture, and he searches after every green thing.
9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
Will the wild-ox be content to serve thee? Or will he abide by thy crib?
10 Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
Can thou bind the wild-ox with his band in the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?
11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
Will thou trust him because his strength is great? Or will thou leave to him thy labor?
12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
Will thou confide in him that he will bring home thy seed, and gather the grain of thy threshing-floor?
13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
The wings of the ostrich wave proudly, but are they the pinions and plumage of love?
14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
For she leaves her eggs on the ground, and warms them in the dust.
15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
And she forgets that the foot may crush them, or that the wild beast may trample them.
16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
She deals hardly with her young ones, as if they were not hers. Though her labor be in vain, she is without fear,
17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
because God has deprived her of wisdom, nor has he imparted understanding to her.
18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
The time she lifts up herself on high she scorns the horse and his rider.
19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
Have thou given the horse his might? Have thou clothed his neck with the quivering mane?
20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
Have thou made him to leap as a locust? The glory of his snorting is awesome.
21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
He paws in the valley, and rejoices in his strength. He goes out to meet the armed men.
22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
He mocks at fear, and is not dismayed. Neither does he turn back from the sword.
23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
The quiver rattles against him, the flashing spear and the javelin.
24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
He swallows the ground with fierceness and rage, nor does he believe that it is the voice of the trumpet.
25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
As often as the trumpet sounds he says, Aha! And he smells the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
Is it by thy wisdom that the hawk soars, and stretches her wings toward the south?
27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
Is it at thy command that the eagle mounts up, and makes her nest on high?
28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
She dwells on the cliff, and makes her home upon the point of the cliff and the stronghold.
29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
From there she spies out the prey. Her eyes behold it afar off.
30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
Her young ones also suck up blood. And where the slain are, there is she.
