Jobs 31

1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

I made a covenant with mine eyes; how then should I look upon a maid?

2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

For what would be the portion of God from above, and the heritage of the Almighty from on high?

3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

Is it not calamity to the unrighteous, and disaster to the workers of iniquity?

4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

Doth not He see my ways, and count all my steps?

5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

If I have walked with vanity, and my foot hath hasted to deceit —

6 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

Let me be weighed in a just balance, that God may know mine integrity —

7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

If my step hath turned out of the way, and my heart walked after mine eyes, and if any spot hath cleaved to my hands;

8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

Then let me sow, and let another eat; yea, let the produce of my field be rooted out.

9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

If my heart have been enticed unto a woman, and I have lain in wait at my neighbour's door;

10 gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!

Then let my wife grind unto another, and let others bow down upon her.

11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

For that were a heinous crime; yea, it were an iniquity to be punished by the judges.

12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

For it is a fire that consumeth unto destruction, and would root out all mine increase.

13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

If I did despise the cause of my man-servant, or of my maid-servant, when they contended with me —

14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

What then shall I do when God riseth up? And when He remembereth, what shall I answer Him?

15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

Did not He that made me in the womb make him? And did not One fashion us in the womb?

16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

If I have withheld aught that the poor desired, or have caused the eyes of the widow to fail;

17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

Or have eaten my morsel myself alone, and the fatherless hath not eaten thereof —

18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.

Nay, from my youth he grew up with me as with a father, and I have been her guide from my mother's womb.

19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

If I have seen any wanderer in want of clothing, or that the needy had no covering;

20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

If his loins have not blessed me, and if he were not warmed with the fleece of my sheep;

21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

If I have lifted up my hand against the fatherless, because I saw my help in the gate;

22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

Then let my shoulder fall from the shoulder-blade, and mine arm be broken from the bone.

23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

For calamity from God was a terror to me, and by reason of His majesty I could do nothing.

24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

If I have made gold my hope, and have said to the fine gold: 'Thou art my confidence';

25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

If I rejoiced because my wealth was great, and because my hand had gotten much;

26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

If I beheld the sun when it shined, or the moon walking in brightness;

27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?

And my heart hath been secretly enticed, and my mouth hath kissed my hand;

28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

This also were an iniquity to be punished by the judges; for I should have lied to God that is above.

29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

If I rejoiced at the destruction of him that hated me, or exulted when evil found him —

30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

Yea, I suffered not my mouth to sin by asking his life with a curse.

31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

If the men of my tent said not: 'Who can find one that hath not been satisfied with his meat?'

32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

The stranger did not lodge in the street; my doors I opened to the roadside.

33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

If after the manner of men I covered my transgressions, by hiding mine iniquity in my bosom —

34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

Because I feared the great multitude, and the most contemptible among families terrified me, so that I kept silence, and went not out of the door.

35 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!

Oh that I had one to hear me! — Lo, here is my signature, let the Almighty answer me — and that I had the indictment which mine adversary hath written!

36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

Surely I would carry it upon my shoulder; I would bind it unto me as a crown.

37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

I would declare unto him the number of my steps; as a prince would I go near unto him.

38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

If my land cry out against me, and the furrows thereof weep together;

39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

If I have eaten the fruits thereof without money, or have caused the tillers thereof to be disappointed —

40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.

Let thistles grow instead of wheat, and noisome weeds instead of barley. The words of Job are ended.