Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job also added, taking up his parable, and said:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Who will grant me, that I might be according to the months past, according to the days in which God kept me?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When his lamp shined over my head, and I walked by his light in darkness?
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I was in the days of my youth, when God was secretly in my tabernacle?
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When the Almighty was with me: and my servants round about me?
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When I washed my feet with butter, and the rock poured me out rivers of oil?
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went out to the gate of the city, and in the street they prepared me a chair?
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
The young men saw me, and hid themselves: and the old men rose up and stood.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
The princes ceased to speak, and laid the finger on their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The rulers held their peace, and their tongue cleaved to their throat.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
The ear that heard me blessed me, and the eye that saw me gave witness to me:
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Because I had delivered the poor man that cried out; and the fatherless that had no helper.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him that was ready to perish came upon me, and I comforted the heart of the widow.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I was clad with justice: and I clothed myself with my judgment, as with a robe and a diadem.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I was an eye to the blind, and a foot to the lame.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I was the father of the poor: and the cause which I knew not, I searched out most diligently.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
I broke the jaws of the wicked man, and out of his teeth I took away the prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I said: I shall die in my nest, and as a palm tree shall multiply my days.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root is opened beside the waters, and dew shall continue in my harvest.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory shall always be renewed, and my bow in my hand shall be repaired.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
They that heard me, waited for my sentence, and being attentive held their peace at my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
To my words they durst add nothing, and my speech dropped upon them.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
They waited for me as for rain, and they opened their mouth as for a latter shower.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
If at any time I laughed on them, they believed not, and the light of my countenance fell not on earth.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
If I had a mind to go to them, I sat first, and when I sat as a king, with his army standing about him, yet I was a comforter of them that mourned.
