Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Respondens autem Iob, dixit:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
Usquequo affligitis animam meam, et atteritis me sermonibus?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
En, decies confunditis me, et non erubescitis opprimentes me.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Nempe, et si ignoravi, mecum erit ignorantia mea.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
At vos contra me erigimini, et arguitis me opprobriis meis.
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Saltem nunc intelligite quia Deus non aequo iudicio afflixerit me, et flagellis suis me cinxerit.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Ecce clamabo vim patiens, et nemo audiet: vociferabor, et non est qui iudicet.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
Semitam meam circumsepsit, et transire non possum, et in calle meo tenebras posuit.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
Spoliavit me gloria mea, et abstulit coronam de capite meo.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
Destruxit me undique, et pereo, et quasi evulsae arbori abstulit spem meam.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
Iratus est contra me furor eius, et sic me habuit quasi hostem suum.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Simul venerunt latrones eius, et fecerunt sibi viam per me, et obsederunt in gyro tabernaculum meum.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
Fratres meos longe fecit a me, et noti mei quasi alieni recesserunt a me.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Dereliquerunt me propinqui mei: et qui me noverant, obliti sunt mei.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Inquilini domus meae, et ancillae meae sicut alienum habuerunt me, et quasi peregrinus fui in oculis eorum.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
Servum meum vocavi, et non respondit, ore proprio deprecabar illum.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
Halitum meum exhorruit uxor mea, et orabam filios uteri mei.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Stulti quoque despiciebant me, et cum ab eis recessissem, detrahebant mihi.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
Abominati sunt me quondam consiliarii mei: et quem maxime diligebam, aversatus est me.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Pelli meae, consumptis carnibus, adhaesit os meum, et derelicta sunt tantummodo labia circa dentes meos.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Miseremini mei, miseremini mei, saltem vos amici mei, quia manus Domini tetigit me.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Quare persequimini me sicut Deus, et carnibus meis saturamini?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Quis mihi tribuat ut scribantur sermones mei? quis mihi det ut exarentur in libro
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
stylo ferreo, et plumbi lamina, vel celte sculpantur in silice?
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Scio enim quod Redemptor meus vivit, et in novissimo die de terra surrecturus sum:
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
Et rursum circumdabor pelle mea, et in carne mea videbo Deum Salvatorem meum.
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Quem visurus sum ego ipse, et oculi mei conspecturi sunt, et non alius: reposita est haec spes mea in sinu meo.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Quare ergo nunc dicitis: Persequamur eum, et radicem verbi inveniamus contra eum?
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Fugite ergo a facie gladii, quoniam ultor iniquitatum gladius est: et scitote esse iudicium.
