Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
Homo natus de muliere, brevi vivens tempore, repletur multis miseriis.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Qui quasi flos egreditur et conteritur, et fugit velut umbra, et numquam in eodem statu permanet.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Et dignum ducis super huiuscemodi aperire oculos tuos, et adducere eum tecum in iudicium?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Quis potest facere mundum de immundo conceptum semine? nonne tu qui solus es?
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Breves dies hominis sunt: numerus mensium eius apud te est: constituisti terminos eius, qui praeteriri non poterunt.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Recede paululum ab eo, ut quiescat, donec optata veniat, sicut mercenarii, dies eius.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
Lignum habet spem: si praecisum fuerit, rursum virescit, et rami eius pullulant.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Si senuerit in terra radix eius, et in pulvere emortuus fuerit truncus illius,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Ad odorem aquae germinabit, et faciet comam quasi cum primum plantatum est:
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Homo vero cum mortuus fuerit, et nudatus atque consumptus, ubi quaeso est?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Quomodo si recedant aquae de mari, et fluvius vacuefactus arescat:
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
Sic homo cum dormierit, non resurget, donec atteratur caelum, non evigilabit, nec consurget de somno suo.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
Quis mihi hoc tribuat, ut in inferno protegas me, et abscondas me, donec pertranseat furor tuus, et constituas mihi tempus, in quo recorderis mei? (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Putasne mortuus homo rursum vivat? cunctis diebus, quibus nunc milito, expecto donec veniat immutatio mea.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Vocabis me, et ego respondebo tibi: operi manuum tuarum porriges dexteram.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Tu quidem gressus meos dinumerasti, sed parce peccatis meis.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Signasti quasi in sacculo delicta mea, sed curasti iniquitatem meam.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
Mons cadens defluit, et saxum transfertur de loco suo.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
Lapides excavant aquae, et alluvione paulatim terra consumitur: et hominem ergo similiter perdes.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Roborasti eum paululum ut in perpetuum transiret: immutabis faciem eius, et emittes eum.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
Sive nobiles fuerint filii eius, sive ignobiles, non intelliget.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Attamen caro eius dum vivet dolebit, et anima illius super semetipso lugebit.
