Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
“Man, who is born of a woman, is of few days, and full of trouble.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
He grows up like a flower, and is cut down. He also flees like a shadow, and doesn’t continue.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Do you open your eyes on such a one, and bring me into judgment with you?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Who can bring a clean thing out of an unclean? Not one.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Seeing his days are determined, the number of his months is with you, and you have appointed his bounds that he can’t pass.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Look away from him, that he may rest, until he accomplishes, as a hireling, his day.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
“For there is hope for a tree if it is cut down, that it will sprout again, that the tender branch of it will not cease.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Though its root grows old in the earth, and its stock dies in the ground,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
yet through the scent of water it will bud, and sprout boughs like a plant.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
But man dies, and is laid low. Yes, man gives up the spirit, and where is he?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
As the waters fail from the sea, and the river wastes and dries up,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
so man lies down and doesn’t rise. Until the heavens are no more, they will not awake, nor be roused out of their sleep.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
“Oh that you would hide me in Sheol, that you would keep me secret until your wrath is past, that you would appoint me a set time and remember me! (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
If a man dies, will he live again? I would wait all the days of my warfare, until my release should come.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
You would call, and I would answer you. You would have a desire for the work of your hands.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
But now you count my steps. Don’t you watch over my sin?
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
My disobedience is sealed up in a bag. You fasten up my iniquity.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
“But the mountain falling comes to nothing. The rock is removed out of its place.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
The waters wear the stones. The torrents of it wash away the dust of the earth. So you destroy the hope of man.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
You forever prevail against him, and he departs. You change his face, and send him away.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
His sons come to honor, and he doesn’t know it. They are brought low, but he doesn’t perceive it of them.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
But his flesh on him has pain, and his soul within him mourns.”
