2 Mosebok 5
1 Derefter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høitid for mig i ørkenen!
After these things happened, Moses and Aaron went to Pharaoh and said, “This is what Yahweh, the God of Israel, says: 'Let my people go, so they can have a festival for me in the wilderness.'”
2 Men Farao sa: Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare.
Pharaoh said, “Who is Yahweh? Why should I listen to his voice and let Israel go? I do not know Yahweh; moreover, I will not let Israel go.”
3 Da sa de: Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd!
They said, “The God of the Hebrews has met with us. Let us go on a three-day journey into the wilderness and sacrifice to Yahweh our God so that he does not attack us with plague or with the sword.”
4 Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal!
But the king of Egypt said to them, “Moses and Aaron, why are you taking the people from their work? Go back to your work.”
5 Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre!
He also said, “There are now many people in our land, and you are making them stop their work.”
6 Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa:
On that same day, Pharaoh gave a command to the people's taskmasters and foremen. He said,
7 I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm.
“Unlike before, you must no longer give the people straw to make bricks. Let them go and gather straw for themselves.
8 Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud!
However, you must still demand from them the same number of bricks as they made before. Do not accept any fewer, because they are lazy. That is why they are calling out and saying, 'Allow us to go and sacrifice to our God.'
9 Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord!
Increase the workload for the men so that they keep at it and pay no more attention to deceptive words.”
10 Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm.
So the people's taskmasters and foremen went out and informed the people. They said, “This is what Pharaoh says: 'I will no longer give you any straw.
11 Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget.
You yourselves must go and get straw wherever you can find it, but your workload will not be reduced.'”
12 Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm.
So the people scattered throughout all the land of Egypt to gather stubble for straw.
13 Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm.
The taskmasters kept urging them and saying, “Finish your work, just as when straw was given to you.”
14 Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag?
Pharaoh's taskmasters beat the Israelite foremen, those same men whom they had put in charge of the workers. The taskmasters kept asking them, “Why have you not produced all the bricks required of you, either yesterday and today, as you used to do in the past?”
15 Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere?
So the Israelite foremen came to Pharaoh and cried out to him. They said, “Why are you treating your servants this way?
16 Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden.
No straw is being given to your servants anymore, but they are still telling us, 'Make bricks!' We, your servants, are even beaten now, but it is the fault of your own people.”
17 Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren.
But Pharaoh said, “You are lazy! You are lazy! You say, 'Allow us to go sacrifice to Yahweh.'
18 Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med.
So now go back to work. No more straw will be given to you, but you must still make the same number of bricks.”
19 Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig - fullt dagsverk for hver dag!
The Israelite foremen saw that they were in trouble when they were told, “You must not reduce the daily number of bricks.”
20 Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem.
They met Moses and Aaron, who were standing outside the palace, as they went away from Pharaoh.
21 Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel.
They said to Moses and Aaron, “May Yahweh look at you and punish you, because you have made us offensive in the sight of Pharaoh and his servants. You have put a sword in their hand to kill us.”
22 Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig?
Moses went back to Yahweh and said, “Lord, why have you caused trouble for this people? Why did you send me in the first place?
23 For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.
Ever since I came to Pharaoh to speak to him in your name, he has caused trouble for this people, and you have not set your people free at all.”
