Romerne 9
1 Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne:
I say the truth in Christ, I lie not, my conscience bearing witness with me in the Holy Spirit,
2 Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst.
that I have great sorrow and unceasing pain in my heart.
3 Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre.
For I could wish that I myself were anathema from Christ for my brethren’s sake, my kinsmen according to the flesh:
4 Folket mitt er israelitter, og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse.
who are Israelites; whose is the adoption, and the glory, and the covenants, and the giving of the law, and the service [of God], and the promises;
5 De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant! (aiōn g165)
whose are the fathers, and of whom is Christ as concerning the flesh, who is over all, God blessed for ever. Amen. (aiōn g165)
6 Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels etterkommere.
But [it is] not as though the word of God hath come to nought. For they are not all Israel, that are of Israel:
7 På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften:”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”
neither, because they are Abraham’s seed, are they all children: but, In Isaac shall thy seed be called.
8 Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte.
That is, it is not the children of the flesh that are children of God; but the children of the promise are reckoned for a seed.
9 Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga:”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”
For this is a word of promise, According to this season will I come, and Sarah shall have a son.
10 Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk.
And not only so; but Rebecca also having conceived by one, [even] by our father Isaac—
11 Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka:”Den eldste gutten skal tjene den yngste.” Gud sier også i Skriften:”Jeg elsket Jakob, men forkastet Esau.” Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
for [the children] being not yet born, neither having done anything good or bad, that the purpose of God according to election might stand, not of works, but of him that calleth,
it was said unto her, The elder shall serve the younger.
Even as it is written, Jacob I loved, but Esau I hated.
14 Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke!
What shall we say then? Is there unrighteousness with God? God forbid.
15 Gud sa til Moses:”Jeg viser nåde mot den jeg vil, og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”
For he saith to Moses, I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.
16 Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that hath mercy.
17 Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao:”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”
For the scripture saith unto Pharaoh, For this very purpose did I raise thee up, that I might show in thee my power, and that my name might be published abroad in all the earth.
18 Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.
So then he hath mercy on whom he will, and whom he will he hardeneth.
19 Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
Thou wilt say then unto me, Why doth he still find fault? For who withstandeth his will?
20 Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det:”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?”
Nay but, O man, who art thou that repliest against God? Shall the thing formed say to him that formed it, Why didst thou make me thus?
21 Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen?
Or hath not the potter a right over the clay, from the same lump to make one part a vessel unto honor, and another unto dishonor?
22 På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute.
What if God, willing to show his wrath, and to make his power known, endured with much longsuffering vessels of wrath fitted unto destruction:
23 Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han.
and that he might make known the riches of his glory upon vessels of mercy, which he afore prepared unto glory,
24 De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
[even] us, whom he also called, not from the Jews only, but also from the Gentiles?
25 Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk, og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”
As he saith also in Hosea, I will call that my people, which was not my people; And her beloved, that was not beloved.
26 Og:”På det stedet der jeg sa til dem:’Dere er ikke mitt folk’, der skal de nå bli kalt’barna til den Gud som lever’.”
And it shall be, [that] in the place where it was said unto them, Ye are not my people, There shall they be called sons of the living God.
27 Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand, så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
And Isaiah crieth concerning Israel, If the number of the children of Israel be as the sand of the sea, it is the remnant that shall be saved:
28 Herren skal dømme alle mennesker, raskt og en gang for alle.”
for the Lord will execute [his] word upon the earth, finishing it and cutting it short.
29 Jesaja sier også på et annet sted:”Dersom Herren Gud, han som har all makt, ikke hadde reddet noen fra vårt folk, da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”
And, as Isaiah hath said before, Except the Lord of Sabaoth had left us a seed, We had become as Sodom, and had been made like unto Gomorrah.
30 Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus.
What shall we say then? That the Gentiles, who followed not after righteousness, attained to righteousness, even the righteousness which is of faith:
31 Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser.
but Israel, following after a law of righteousness, did not arrive at [that] law.
32 Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen,
Wherefore? Because [they sought it] not by faith, but as it were by works. They stumbled at the stone of stumbling;
33 som Gud omtaler i Skriften når han sier:”Lytt! Jeg legger i Jerusalem en stein som de snubler mot, en stein som de faller over. Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”
even as it is written, Behold, I lay in Zion a stone of stumbling and a rock of offence: And he that believeth on him shall not be put to shame.
