Psalmorum 88
1 Psalmus, Canticum psalmi, in finem, filiis Core, pro Maheleth ad respondendum, intellectus Eman Israelitae. Domine Deus salutis meae: in die clamavi, et nocte coram te.
Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
2 Intret in conspectu tuo oratio mea: inclina aurem tuam ad precem meam:
Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
For mi sjæl er mett av ulukkor, og mitt liv er kome nær til helheimen. (Sheol h7585)
4 Aestimatus sum cum descendentibus in lacum: factus sum sicut homo sine adiutorio,
Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
5 inter mortuos liber, Sicut vulnerati dormientes in sepulchris, quorum non es memor amplius: et ipsi de manu tua repulsi sunt.
Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
6 Posuerunt me in lacu inferiori: in tenebrosis, et in umbra mortis.
Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
7 Super me confirmatus est furor tuus: et omnes fluctus tuos induxisti super me.
Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
8 Longe fecisti notos meos a me: posuerunt me abominationem sibi. Traditus sum, et non egrediebar:
Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
9 oculi mei languerunt prae inopia. Clamavi ad te Domine tota die: expandi ad te manus meas.
Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
10 Numquid mortuis facies mirabilia: aut medici suscitabunt, et confitebuntur tibi?
Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
11 Numquid narrabit aliquis in sepulchro misericordiam tuam, et veritatem tuam in perditione?
Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
12 Numquid cognoscentur in tenebris mirabilia tua: et iustitia tua in terra oblivionis?
Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
13 Et ego ad te, Domine, clamavi, et mane oratio mea praeveniet te.
Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
14 Ut quid Domine repellis orationem meam: avertis faciem tuam a me?
Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
15 Pauper sum ego, et in laboribus a iuventute mea: exaltatus autem, humiliatus sum et conturbatus.
Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
16 In me transierunt irae tuae: et terrores tui conturbaverunt me.
Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
17 Circumdederunt me sicut aqua tota die: circumdederunt me simul.
Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
18 Elongasti a me amicum, et proximum: et notos meos a miseria.
Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
