Psalmorum 38

1 Psalmus David, in recordationem sabbati. Domine ne in furore tuo arguas me, neque in ira tua corripias me.

Ein salme av David; til minnesofferet. Herre, refs meg ikkje i din vreide, og tukta meg ikkje i din harm!

2 Quoniam sagittae tuae infixae sunt mihi: et confirmasti super me manum tuam.

For dine piler er farne ned i meg, og di hand hev falle tungt på meg.

3 Non est sanitas in carne mea a facie irae tuae: non est pax ossibus meis a facie peccatorum meorum.

Det finst inkje friskt i mitt kjøt for din vreide skuld; det er ikkje fred i mine bein for mi synd skuld.

4 Quoniam iniquitates meae supergressae sunt caput meum: et sicut onus grave gravatae sunt super me.

For mine misgjerningar stig meg yver hovudet, som ei tung byrd er dei meg for tunge.

5 Putruerunt et corruptae sunt cicatrices meae, a facie insipientiae meae.

Det luftar ilt av mine sår, dei renn av verk for min dårskap skuld.

6 Miser factus sum, et curvatus sum usque in finem: tota die contristatus ingrediebar.

Eg er krøkt, reint samanbøygd, heile dagen gjeng eg svartklædd.

7 Quoniam lumbi mei impleti sunt illusionibus: et non est sanitas in carne mea.

For mine lender er fulle av brand, og det finst inkje frisk i mitt kjøt.

8 Afflictus sum, et humiliatus sum nimis: rugiebam a gemitu cordis mei.

Eg er reint valen og sundslegen, eg skrik høgt av hjartestynjing.

9 Domine, ante te omne desiderium meum: et gemitus meus a te non est absconditus.

Herre, for di åsyn er alt mitt ynskje, og min sukk er ikkje løynd for deg.

10 Cor meum conturbatum est, dereliquit me virtus mea: et lumen oculorum meorum, et ipsum non est mecum.

Mitt hjarta slær hardt, mi kraft hev forlate meg, og jamvel mine augo hev mist sitt ljos for meg.

11 Amici mei et proximi mei adversum me appropinquaverunt, et steterunt. Et qui iuxta me erant, de longe steterunt: et vim faciebant qui quaerebant animam meam.

Mine vener og frendar held seg undan frå mi plåga, og mine næmaste stend langt burte.

12 Et qui inquirebant mala mihi, locuti sunt vanitates: et dolos tota die meditabantur.

Og dei som ligg etter mitt liv, dei legg ut snaror, og dei som søkjer mi ulukka, dei talar um undergang og tenkjer på svik heile dagen.

13 Ego autem tamquam surdus non audiebam: et sicut mutus non aperiens os suum.

Og eg er som ein dauv, eg høyrer ikkje, og liksom ein mållaus som ikkje let upp sin munn.

14 Et factus sum sicut homo non audiens: et non habens in ore suo redargutiones.

Ja, eg er som ein mann som ikkje høyrer, og som ikkje hev motmæle i sin munn.

15 Quoniam in te Domine speravi: tu exaudies me Domine Deus meus.

For til deg, Herre, stend mi von; du vil svara meg, Herre, min Gud!

16 Quia dixi: Nequando supergaudeant mihi inimici mei: et dum commoventur pedes mei, super me magna locuti sunt.

For eg segjer: «Dei vil elles gleda seg yver meg; når min fot vaggar, høgmodast dei yver meg.»

17 Quoniam ego in flagella paratus sum: et dolor meus in conspectu meo semper.

For eg er nær på å falla, og min hugverk er stendigt framfyre meg.

18 Quoniam iniquitatem meam annunciabo: et cogitabo pro peccato meo.

For eg må sanna mi skuld, syrgja yver mi synd.

19 Inimici autem mei vivunt, et confirmati sunt super me: et multiplicati sunt qui oderunt me inique.

Og mine fiendar liver, dei er mannsterke, og dei er mange som hatar meg utan orsak.

20 Qui retribuunt mala pro bonis, detrahebant mihi: quoniam sequebar bonitatem.

Og dei som løner godt med vondt, stend meg imot, av di eg fer etter det gode.

21 Ne derelinquas me Domine Deus meus: ne discesseris a me.

Forlat meg ikkje, Herre! Min Gud, ver ikkje langt ifrå meg!

22 Intende in adiutorium meum, Domine Deus salutis meae.

Kom meg snart til hjelp, Herre, mi frelsa!