Psalmorum 35

1 Psalmus David. Iudica Domine nocentes me, expugna impugnantes me.

Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!

2 Apprehende arma et scutum: et exurge in adiutorium mihi.

Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!

3 Effunde frameam, et conclude adversus eos, qui persequuntur me: dic animae meae: Salus tua ego sum.

Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»

4 Confundantur et revereantur, quaerentes animam meam. Avertantur retrorsum, et confundantur cogitantes mihi mala.

Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!

5 Fiant tamquam pulvis ante faciem venti: et angelus Domini coarctans eos.

Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!

6 Fiat via illorum tenebrae et lubricum: et angelus Domini persequens eos.

Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!

7 Quoniam gratis absconderunt mihi interitum laquei sui: supervacue exprobraverunt animam meam.

For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.

8 Veniat illi laqueus, quem ignorat: et captio, quam abscondit, apprehendat eum: et in laqueum cadat in ipsum.

Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!

9 Anima autem mea exultabit in Domino: et delectabitur super salutari suo.

Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.

10 Omnia ossa mea dicent: Domine, quis similis tibi? Eripiens inopem de manu fortiorum eius: egenum et pauperem a diripientibus eum.

Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»

11 Surgentes testes iniqui, quae ignorabam interrogabant me.

Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.

12 Retribuebant mihi mala pro bonis: sterilitatem animae meae.

Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.

13 Ego autem cum mihi molesti essent, induebar cilicio. Humiliabam in ieiunio animam meam: et oratio mea in sinu meo convertetur.

Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.

14 Quasi proximum, et quasi fratrem nostrum, sic complacebam: quasi lugens et contristatus sic humiliabar.

Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.

15 Et adversum me laetati sunt, et convenerunt: congregata sunt super me flagella, et ignoravi.

Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.

16 Dissipati sunt, nec compuncti, tentaverunt me, subsannaverunt me subsannatione: frenduerunt super me dentibus suis.

Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.

17 Domine quando respicies? restitue animam meam a malignitate eorum, a leonibus unicam meam.

Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!

18 Confitebor tibi in ecclesia magna, in populo gravi laudabo te.

Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.

19 Non supergaudeant mihi qui adversantur mihi inique: qui oderunt me gratis et annuunt oculis.

Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!

20 Quoniam mihi quidem pacifice loquebantur: et in iracundia terrae loquentes, dolos cogitabant.

For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.

21 Et dilataverunt super me os suum: dixerunt: Euge, euge, viderunt oculi nostri.

Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»

22 Vidisti Domine, ne sileas: Domine ne discedas a me.

Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!

23 Exurge et intende iudicio meo: Deus meus, et Dominus meus in causam meam.

Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!

24 Iudica me secundum iustitiam tuam Domine Deus meus, et non supergaudeant mihi.

Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!

25 Non dicant in cordibus suis: Euge, euge, animae nostrae: nec dicant: Devorabimus eum.

Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»

26 Erubescant et revereantur simul, qui gratulantur malis meis. Induantur confusione et reverentia qui maligna loquuntur super me.

Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!

27 Exultent et laetentur qui volunt iustitiam meam: et dicant semper: Magnificetur Dominus, qui volunt pacem servi eius.

Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»

28 Et lingua mea meditabitur iustitiam tuam, tota die laudem tuam.

Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.