Psalmorum 31
1 Psalmus David, in finem, pro ecstasi. In te Domine speravi non confundar in aeternum: in iustitia tua libera me.
Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd!
2 Inclina ad me aurem tuam, accelera ut eruas me. Esto mihi in Deum protectorem: et in domum refugii, ut salvum me facias.
Bøyg ditt øyra til meg, berga meg snart, ver meg eit festningsberg, ei fast borg til å frelsa meg!
3 Quoniam fortitudo mea, et refugium meum es tu: et propter nomen tuum deduces me, et enutries me.
For du er mitt berg og mi borg, og for ditt namn skuld vil du føra og leida meg.
4 Educes me de laqueo hoc, quem absconderunt mihi: quoniam tu es protector meus.
Du vil føra meg ut or garnet som dei løynleg hev sett for meg; for du er mi vern.
5 In manus tuas commendo spiritum meum: redemisti me Domine Deus veritatis.
I di hand yvergjev eg mi ånd; du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.
6 Odisti observantes vanitates, supervacue. Ego autem in Domino speravi:
Eg hatar deim som dyrkar tome avgudar, men eg, eg set mi lit til Herren.
7 exultabo, et laetabor in misericordia tua. Quoniam respexisti humilitatem meam, salvasti de necessitatibus animam meam.
Eg vil fagna meg og gleda meg yver di miskunn, at du hev set min armodsdom, kjært deg um mi sjælenaud.
8 Nec conclusisti me in manibus inimici: statuisti in loco spatioso pedes meos.
Og du hev ikkje gjeve meg i fiendehand, du hev sett mine føter på romlendt stad.
9 Miserere mei Domine quoniam tribulor: conturbatus est in ira oculus meus, anima mea, et venter meus:
Ver meg nådig, Herre, for eg vert trengd! Mitt auga er upptært av hugverk, ja, mi sjæl og min likam.
10 Quoniam defecit in dolore vita mea: et anni mei in gemitibus. Infirmata est in paupertate virtus mea: et ossa mea conturbata sunt.
For mitt liv kverv burt med sorg, og mine år med sukk; mi kraft fell av for mi misgjerning skuld, og mine bein er utmødde.
11 Super omnes inimicos meos factus sum opprobrium vicinis meis valde: et timor notis meis. Qui videbant me, foras fugerunt a me:
For alle mine motstandarar skuld hev eg vorte til skam, ja, til stor skam for mine grannar, og til skræma for mine kjenningar; dei som ser meg på gata, flyr undan for meg.
12 oblivioni datus sum, tamquam mortuus a corde. Factus sum tamquam vas perditum:
Eg er gløymd som ein daud mann, ute or hjarta; eg hev vorte som eit sundbrotnande kjerald.
13 quoniam audivi vituperationem multorum commorantium in circuitu: In eo dum convenirent simul adversum me, accipere animam meam consiliati sunt.
For eg høyrer baktale av mange, rædsla rundt ikring, med di dei legg råd saman imot meg; dei lurer på å taka mitt liv.
14 Ego autem in te speravi Domine: dixi: Deus meus es tu:
Men eg, eg set mi lit til deg Herre; eg segjer: «Du er min Gud.»
15 in manibus tuis sortes meae. Eripe me de manu inimicorum meorum, et a persequentibus me.
I di hand stend mine tider; berga meg or handi på mine fiendar, og frå deim som forfylgjer meg!
16 Illustra faciem tuam super servum tuum, salvum me fac in misericordia tua:
Lat di åsyn lysa yver din tenar, frels meg ved di miskunn!
17 Domine non confundar, quoniam invocavi te. Erubescant impii, et deducantur in infernum: (Sheol h7585)
Herre, lat meg ikkje verta til skammar, for eg ropar til deg; lat dei ugudlege verta til skammar og tagna i helheimen! (Sheol h7585)
18 muta fiant labia dolosa. Quae loquuntur adversus iustum iniquitatem, in superbia, et in abusione.
Lat lygn-lippor verta mållause som talar skamdjervt mot den rettferdige, med ovmod og uvyrdnad!
19 Quam magna multitudo dulcedinis tuae Domine, quam abscondisti timentibus te. Perfecisti eis, qui sperant in te, in conspectu filiorum hominum.
Kor stor er din godhug, som du hev gøymt åt deim som ottast deg, som du hev vist mot deim som flyr til deg, for augo på menneskjeborni!
20 Abscondes eos in abscondito faciei tuae a conturbatione hominum. Proteges eos in tabernaculo tuo a contradictione linguarum.
Du løyner deim i løynrom for di åsyn mot samansvorne menner, du gøymer deim i ei bud mot kiv av tungor.
21 Benedictus Dominus: quoniam mirificavit misericordiam suam mihi in civitate munita.
Lova vere Herren, for han hev gjort si miskunn underfull imot meg i ein fast by!
22 Ego autem dixi in excessu mentis meae: Proiectus sum a facie oculorum tuorum. Ideo exaudisti vocem orationis meae, dum clamarem ad te.
Og eg, eg sagde i mi hugsott: «Eg er burtriven frå dine augo!» men endå høyrde du røysti av mine audmjuke bøner, då eg ropa til deg.
23 Diligite Dominum omnes sancti eius: quoniam veritatem requiret Dominus, et retribuet abundanter facientibus superbiam.
Elska Herren, alle hans trugne! Herren vaktar dei trufaste, men gjev rikeleg attergjeld til den som fer med ovmod.
24 Viriliter agite, et confortetur cor vestrum, omnes qui speratis in Domino.
Ver hugheile og lat dykkar hjarta vera sterkt, alle de som ventar på Herren!
