Job 29

1 Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:

Då heldt Job fram med talen sin og sagde:

2 Quis mihi tribuat, ut sim iuxta menses pristinos secundum dies, quibus Deus custodiebat me?

«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,

3 Quando splendebat lucerna eius super caput meum, et ad lumen eius ambulabam in tenebris?

då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,

4 Sicut fui in diebus adolescentiae meae, quando secreto Deus erat in tabernaculo meo?

slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,

5 Quando erat Omnipotens mecum: et in circuitu meo pueri mei?

då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,

6 Quando lavabam pedes meos butyro, et petra fundebat mihi rivos olei?

då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,

7 Quando procedebam ad portam civitatis, et in platea parabant cathedram mihi?

då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!

8 Videbant me iuvenes, et abscondebantur: et senes assurgentes stabant.

Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;

9 Principes cessabant loqui, et digitum superponebant ori suo.

hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;

10 Vocem suam cohibebant duces, et lingua eorum gutturi suo adhaerebat.

og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;

11 Auris audiens beatificabat me, et oculus videns testimonium reddebat mihi.

dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.

12 Eo quod liberassem pauperem vociferantem, et pupillum, cui non esset adiutor.

Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;

13 Benedictio perituri super me veniebat, et cor viduae consolatus sum.

velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.

14 Iustitia indutus sum: et vestivi me, sicut vestimento et diademate, iudicio meo.

Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.

15 Oculus fui caeco, et pes claudo.

Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.

16 Pater eram pauperum: et causam quam nesciebam, diligentissime investigabam.

Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.

17 Conterebam molas iniqui, et de dentibus illius auferebam praedam.

På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.

18 Dicebamque: In nidulo meo moriar, et sicut palma multiplicabo dies.

Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.

19 Radix mea aperta est secus aquas, et ros morabitur in messione mea.

Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;

20 Gloria mea semper innovabitur, et arcus meus in manu mea instaurabitur.

mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»

21 Qui me audiebant, expectabant sententiam, et intenti tacebant ad consilium meum.

Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.

22 Verbis meis addere nihil audebant, et super illos stillabat eloquium meum.

Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.

23 Expectabant me sicut pluviam, et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum.

På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.

24 Siquando ridebam ad eos, non credebant, et lux vultus mei non cadebat in terram.

Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.

25 Si voluissem ire ad eos, sedebam primus: cumque sederem quasi rex, circumstante exercitu, eram tamen moerentium consolator.

Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.