Job 24
1 Ab Omnipotente non sunt abscondita tempora: qui autem noverunt eum, ignorant dies illius.
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Alii terminos transtulerunt, diripuerunt greges, et paverunt eos.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 Asinum pupillorum abegerunt, et abstulerunt pro pignore bovem viduae.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 Subverterunt pauperum viam, et oppresserunt pariter mansuetos terrae.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Alii quasi onagri in deserto egrediuntur ad opus suum: vigilantes ad praedam, praeparant panem liberis.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 Agrum non suum demetunt: et vineam eius, quem vi oppresserint, vindemiant.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 Nudos dimittunt homines, indumenta tollentes, quibus non est operimentum in frigore:
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 Quos imbres montium rigant: et non habentes velamen, amplexantur lapides.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 Vim fecerunt depraedantes pupillos, et vulgum pauperem spoliaverunt.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 Nudis et incedentibus absque vestitu, et esurientibus tulerunt spicas.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 Inter acervos eorum meridiati sunt, qui calcatis torcularibus sitiunt.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 De civitatibus fecerunt viros gemere, et anima vulneratorum clamavit, et Deus inultum abire non patitur.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 Ipsi fuerunt rebelles lumini, nescierunt vias eius, nec reversi sunt per semitas eius.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 Mane primo consurgit homicida, interficit egenum et pauperem: per noctem vero erit quasi fur.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 Oculus adulteri observat caliginem, dicens: Non me videbit oculus: et operiet vultum suum.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 Perfodit in tenebris domos, sicut in die condixerant sibi, et ignoraverunt lucem.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 Si subito apparuerit aurora, arbitrantur umbram mortis: et sic in tenebris quasi in luce ambulant.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 Levis est super faciem aquae: maledicta sit pars eius in terra, nec ambulet per viam vinearum.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 Obliviscatur eius misericordia: dulcedo illius vermes: non sit in recordatione, sed conteratur quasi lignum infructuosum.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 Pavit enim sterilem, et quae non parit, et viduae bene non fecit.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 Detraxit fortes in fortitudine sua: et cum steterit, non credet vitae suae.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Dedit ei Deus locum poenitentiae, et ille abutitur eo in superbiam: oculi autem eius sunt in viis illius.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 Elevati sunt ad modicum, et non subsistent, et humiliabuntur sicut omnia, et auferentur, et sicut summitates spicarum conterentur.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 Quod si non est ita, quis me potest arguere esse mentitum, et ponere ante Deum verba mea?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
