Job 30

1 Nunc autem derident me juniores tempore, quorum non dignabar patres ponere cum canibus gregis mei:

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 quorum virtus manuum mihi erat pro nihilo, et vita ipsa putabantur indigni:

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 egestate et fame steriles, qui rodebant in solitudine, squallentes calamitate et miseria.

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 Et mandebant herbas, et arborum cortices, et radix juniperorum erat cibus eorum:

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 qui de convallibus ista rapientes, cum singula reperissent, ad ea cum clamore currebant.

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 In desertis habitabant torrentium, et in cavernis terræ, vel super glaream:

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 qui inter hujuscemodi lætabantur, et esse sub sentibus delicias computabant:

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 filii stultorum et ignobilium, et in terra penitus non parentes.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 Nunc in eorum canticum versus sum, et factus sum eis in proverbium.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 Abominantur me, et longe fugiunt a me, et faciem meam conspuere non verentur.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Pharetram enim suam aperuit, et afflixit me, et frenum posuit in os meum.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 Ad dexteram orientis calamitates meæ illico surrexerunt: pedes meos subverterunt, et oppresserunt quasi fluctibus semitis suis.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 Dissipaverunt itinera mea; insidiati sunt mihi, et prævaluerunt: et non fuit qui ferret auxilium.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 Quasi rupto muro, et aperta janua, irruerunt super me, et ad meas miserias devoluti sunt.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Redactus sum in nihilum: abstulisti quasi ventus desiderium meum, et velut nubes pertransiit salus mea.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 Nunc autem in memetipso marcescit anima mea, et possident me dies afflictionis.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 Nocte os meum perforatur doloribus, et qui me comedunt, non dormiunt.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 In multitudine eorum consumitur vestimentum meum, et quasi capitio tunicæ succinxerunt me.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Comparatus sum luto, et assimilatus sum favillæ et cineri.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 Clamo ad te, et non exaudis me: sto, et non respicis me.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Mutatus es mihi in crudelem, et in duritia manus tuæ adversaris mihi.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 Elevasti me, et quasi super ventum ponens; elisisti me valide.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 Scio quia morti trades me, ubi constituta est domus omni viventi.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Verumtamen non ad consumptionem eorum emittis manum tuam: et si corruerint, ipse salvabis.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Flebam quondam super eo qui afflictus erat, et compatiebatur anima mea pauperi.

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 Expectabam bona, et venerunt mihi mala: præstolabar lucem, et eruperunt tenebræ.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 Interiora mea efferbuerunt absque ulla requie: prævenerunt me dies afflictionis.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 Mœrens incedebam sine furore; consurgens, in turba clamabam.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 Frater fui draconum, et socius struthionum.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 Cutis mea denigrata est super me, et ossa mea aruerunt præ caumate.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 Versa est in luctum cithara mea, et organum meum in vocem flentium.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.