Psalmorum 139
1 In finem, Psalmus David. Domine probasti me, et cognovisti me:
Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
2 tu cognovisti sessionem meam, et resurrectionem meam.
Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
3 Intellexisti cogitationes meas de longe: semitam meam, et funiculum meum investigasti.
Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
4 Et omnes vias meas prævidisti: quia non est sermo in lingua mea.
For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
5 Ecce Domine tu cognovisti omnia novissima, et antiqua: tu formasti me, et posuisti super me manum tuam.
Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
6 Mirabilis facta est scientia tua ex me: confortata est, et non potero ad eam.
Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
7 Quo ibo a Spiritu tuo? et quo a facie tua fugiam?
Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. (Sheol h7585)
9 Si sumpsero pennas meas diluculo, et habitavero in extremis maris:
Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
10 Etenim illuc manus tua deducet me: et tenebit me dextera tua.
så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
11 Et dixi: Forsitan tenebræ conculcabunt me: et nox illuminatio mea in deliciis meis.
Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
12 Quia tenebræ non obscurabuntur a te, et nox sicut dies illuminabitur: sicut tenebræ eius, ita et lumen eius.
så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
13 Quia tu possedisti renes meos: suscepisti me de utero matris meæ.
For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
14 Confitebor tibi quia terribiliter magnificatus es: mirabilia opera tua, et anima mea cognoscit nimis.
Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
15 Non est occultatum os meum a te, quod fecisti in occulto: et substantia mea in inferioribus terræ.
Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.
16 Imperfectum meum viderunt oculi tui, et in libro tuo omnes scribentur: dies formabuntur, et nemo in eis.
Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
17 Mihi autem nimis honorificati sunt amici tui, Deus: nimis confortatus est principatus eorum.
Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
18 Dinumerabo eos, et super arenam multiplicabuntur: exurrexi, et adhuc sum tecum.
Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
19 Si occideris Deus peccatores: viri sanguinum declinate a me:
Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
20 Quia dicitis in cogitatione: accipient in vanitate civitates tuas.
de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
21 Nonne qui oderunt te Domine, oderam: et super inimicos tuos tabescebam?
Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
22 Perfecto odio oderam illos: et inimici facti sunt mihi.
Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
23 Proba me Deus, et scito cor meum: interroga me, et cognosce semitas meas.
Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
24 Et vide, si via iniquitatis in me est: et deduc me in via æterna.
og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
