욥기 6

1 욥이 대답하여 가로되

Da tok Job til orde og sa:

2 나의 분한을 달아 보며 나의 모든 재앙을 저울에 둘 수 있으면

Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

3 바다 모래보다도 무거울 것이라 그럼으로하여 나의 말이 경솔하였구나

For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

4 전능자의 살이 내 몸에 박히매 나의 영이 그 독을 마셨나니 하나님의 두려움이 나를 엄습하여 치는구나

For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

5 들 나귀가 풀이 있으면 어찌 울겠으며 소가 꼴이 있으면 어찌 울겠느냐

Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

6 싱거운 것이 소금 없이 먹히겠느냐 닭의 알 흰자위가 맛이 있겠느냐

Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

7 이런 것을 만지기도 내 마음이 싫어하나니 못된 식물 같이 여김이니라

Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.

8 하나님이 나의 구하는 것을 얻게 하시며 나의 사모하는 것 주시기를 내가 원하나니

Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

9 이는 곧 나를 멸하시기를 기뻐하사 그 손을 들어 나를 끊으실 것이라

Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

10 그러할지라도 내가 오히려 위로를 받고 무정한 고통 가운데서도 기뻐할 것은 내가 거룩하신 이의 말씀을 거역지 아니하였음이니라

Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

11 내가 무슨 기력이 있관대 기다리겠느냐 내 마지막이 어떠하겠관대 오히려 참겠느냐

Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

12 나의 기력이 어찌 돌의 기력이겠느냐 나의 살이 어찌 놋쇠겠느냐

Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

13 나의 도움이 내 속에 없지 아니하냐 나의 지혜가 내게서 쫓겨나지 아니하였느냐

Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

14 피곤한 자 곧 전능자 경외하는 일을 폐한 자를 그 벗이 불쌍히 여길 것이어늘

Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

15 나의 형제는 내게 성실치 아니함이 시냇물의 마름 같고 개울의 잦음 같구나

Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

16 얼음이 녹으면 물이 검어지며 눈이 그 속에 감취었을지라도

som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

17 따뜻하면 마르고 더우면 그 자리에서 아주 없어지나니

men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

18 떼를 지은 객들이 시냇가로 다니다가 돌이켜 광야로 가서 죽고

Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

19 데마의 떼들이 그것을 바라보고 스바의 행인들도 그것을 사모하다가

Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

20 거기 와서는 바라던 것을 부끄리고 낙심하느니라

de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

21 너희도 허망한 자라 너희가 두려운 일을 본즉 겁내는구나

Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

22 내가 언제 너희에게 나를 공급하라 하더냐 언제 나를 위하여 너희 재물로 예물을 달라더냐

Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

23 내가 언제 말하기를 대적의 손에서 나를 구원하라 하더냐 포악한 자의 손에서 나를 구속하라 하더냐

at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

24 내게 가르쳐서 나의 허물된 것을 깨닫게 하라 내가 잠잠하리라

Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

25 옳은 말은 어찌 그리 유력한지, 그렇지만 너희의 책망은 무엇을 책망함이뇨

Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

26 너희가 말을 책망하려느냐 소망이 끊어진 자의 말은 바람 같으니라

Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

27 너희는 고아를 제비 뽑으며 너희 벗을 매매할 자로구나

Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

28 이제 너희가 나를 향하여 보기를 원하노라 내가 너희를 대면하여 결코 거짓말하지 아니하리라

Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

29 너희는 돌이켜 불의한 것이 없게 하기를 원하노라 너희는 돌이키라 내 일이 의로우니라

Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

30 내 혀에 어찌 불의한 것이 있으랴 내 미각이 어찌 궤휼을 분변치 못하랴

Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?