Giobbe 30

1 Ma ora, quelli che son minori d'età di me si ridono di me, I cui padri io non avrei degnato mettere Co' cani della mia graggia.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Ed anche, che mi avrebbe giovato la forza delle lor mani? La vecchiezza era perduta per loro.

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 Di bisogno e di fame, [Vivevano] in disparte, e solitari; Fuggivano in luoghi aridi, tenebrosi, desolati, e deserti.

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 Coglievano la malva presso agli arboscelli, E le radici de' ginepri, per iscaldarsi.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 Erano scacciati d'infra [la gente]; Ei si gridava dietro a loro, come [dietro ad] un ladro.

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 Dimoravano ne' dirupi delle valli, Nelle grotte della terra e delle rocce.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 Ruggivano fra gli arboscelli; Si adunavano sotto a' cardi.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 [Erano] gente da nulla, senza nome, Scacciata dal paese.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 Ed ora io son la lor canzone, E il soggetto de' lor ragionamenti.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 Essi mi abbominano, si allontanano da me, E non si rattengono di sputarmi nel viso.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Perciocchè [Iddio] ha sciolto il mio legame, e mi ha afflitto; Laonde essi hanno scosso il freno, [per non] riverir [più] la mia faccia.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 I giovanetti si levano contro a me dalla [man] destra, mi spingono i piedi, E si appianano le vie contro a me, per [traboccarmi] in ruina;

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 Hanno tagliato il mio cammino, si avanzano alla mia perdizione, Niuno li aiuta;

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 Sono entrati come per una larga rottura, Si sono rotolati sotto le ruine.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Spaventi si son volti contro a me, Perseguitano l'anima mia come il vento; E la mia salvezza è passata via come una nuvola.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 Ed ora l'anima mia si versa sopra me, I giorni dell'afflizione mi hanno aggiunto.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 Di notte egli mi trafigge l'ossa addosso; E le mie arterie non hanno alcuna posa.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 La mia vesta è tutta cangiata, per la quantità della marcia [delle piaghe], E mi stringe come la scollatura del mio saio.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Egli mi ha gittato nel fango, E paio polvere e cenere.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 Io grido a te, e tu non mi rispondi; Io mi presento [davanti a te], e tu non poni mente a me.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Tu ti sei mutato in crudele inverso me; Tu mi contrasti con la forza delle tue mani.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 Tu mi hai levato ad alto; tu mi fai cavalcar sopra il vento, E fai struggere in me ogni virtù.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 Io so certamente che tu mi ridurrai alla morte, Ed alla casa assegnata ad ogni vivente.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Pur non istenderà egli la mano nell'avello; [Quelli che vi son dentro] gridano essi, quando egli distrugge?

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Non piangeva io per cagion di colui che menava dura vita? L'anima mia non si addolorava ella per i bisognosi?

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 Perchè, avendo io sperato il bene, il mal sia venuto? Ed avendo aspettata la luce, sia giunta la caligine?

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 Le mie interiora bollono, e non hanno alcuna posa; I giorni dell'afflizione mi hanno incontrato.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 Io vo bruno attorno, non già del sole; Io mi levo in pien popolo, [e] grido.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 Io son diventato fratello degli sciacalli, E compagno delle ulule.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 La mia pelle mi si è imbrunita addosso, E le mie ossa son calcinate d'arsura.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 E la mia cetera si è mutata in duolo, E il mio organo in voce di pianto.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.