< איוב 6 >
Da tok Job til orde og sa:
לו שקול ישקל כעשי והיתי במאזנים ישאו יחד׃ | 2 |
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
כי עתה מחול ימים יכבד על כן דברי לעו׃ | 3 |
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
כי חצי שדי עמדי אשר חמתם שתה רוחי בעותי אלוה יערכוני׃ | 4 |
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
הינהק פרא עלי דשא אם יגעה שור על בלילו׃ | 5 |
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
היאכל תפל מבלי מלח אם יש טעם בריר חלמות׃ | 6 |
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
מאנה לנגוע נפשי המה כדוי לחמי׃ | 7 |
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
מי יתן תבוא שאלתי ותקותי יתן אלוה׃ | 8 |
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
ויאל אלוה וידכאני יתר ידו ויבצעני׃ | 9 |
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
ותהי עוד נחמתי ואסלדה בחילה לא יחמול כי לא כחדתי אמרי קדוש׃ | 10 |
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
מה כחי כי איחל ומה קצי כי אאריך נפשי׃ | 11 |
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
אם כח אבנים כחי אם בשרי נחוש׃ | 12 |
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
האם אין עזרתי בי ותשיה נדחה ממני׃ | 13 |
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
למס מרעהו חסד ויראת שדי יעזוב׃ | 14 |
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
אחי בגדו כמו נחל כאפיק נחלים יעברו׃ | 15 |
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
הקדרים מני קרח עלימו יתעלם שלג׃ | 16 |
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
בעת יזרבו נצמתו בחמו נדעכו ממקומם׃ | 17 |
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
ילפתו ארחות דרכם יעלו בתהו ויאבדו׃ | 18 |
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
הביטו ארחות תמא הליכת שבא קוו למו׃ | 19 |
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
בשו כי בטח באו עדיה ויחפרו׃ | 20 |
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
כי עתה הייתם לא תראו חתת ותיראו׃ | 21 |
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
הכי אמרתי הבו לי ומכחכם שחדו בעדי׃ | 22 |
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
ומלטוני מיד צר ומיד עריצים תפדוני׃ | 23 |
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
הורוני ואני אחריש ומה שגיתי הבינו לי׃ | 24 |
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
מה נמרצו אמרי ישר ומה יוכיח הוכח מכם׃ | 25 |
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
הלהוכח מלים תחשבו ולרוח אמרי נאש׃ | 26 |
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
אף על יתום תפילו ותכרו על ריעכם׃ | 27 |
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
ועתה הואילו פנו בי ועל פניכם אם אכזב׃ | 28 |
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
שבו נא אל תהי עולה ושבי עוד צדקי בה׃ | 29 |
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
היש בלשוני עולה אם חכי לא יבין הוות׃ | 30 |
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?