< Job 27 >

1 Darauf fuhr Hiob also fort, seine Rede vorzutragen:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 So wahr Gott lebt, der mir mein Recht entzogen, und der Allmächtige, der meine Seele betrübt hat -
Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 denn noch ist mein Lebensodem ganz in mir, und Gottes Hauch in meiner Nase! -
- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:
4 nein. meine Lippen reden kein Unrecht, und meine Zunge sinnt nicht auf Betrug!
Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Fern sei es von mir, euch Recht zu geben; bis ich verscheide, lasse ich nicht von meiner Unschuld.
Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 An meiner Gerechtigkeit halte ich fest und lasse sie nicht; mein Gewissen schilt keinen meiner Tage!
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 Als Schuldiger muß mein Feind erscheinen, und mein Widersacher als der Ungerechte.
La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 Denn welche Hoffnung hat der Ruchlose, wenn abschneidet, wenn herauszieht Gott seine Seele?
For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 Wird Gott sein Geschrei erhören, wenn ihn die Bedrängnis überfällt?
Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 Oder kann er seine Wonne am Allmächtigen haben, Gott anrufen zu jeder Zeit?
Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 Ich will euch über Gottes Hand belehren, was der Allmächtige im Sinne hat, nicht verhehlen.
Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 Ihr alle habt es ja selbst gesehen, warum wollt ihr euch doch so eitlem Wahn ergeben?
I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 Das ist des bösen Menschen Los bei Gott, und das Erbe der Tyrannen, das sie vom Allmächtigen empfangen:
Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 Sind seiner Kinder viel, so ist's fürs Schwert, und seine Sprößlinge haben nicht satt Brot.
Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 Wer von den Seinen übrig blieb, wird von der Pest begraben, und seine Witwen halten nicht die Totenklage.
De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 Wenn er Silber aufhäuft wie Sand und Kleider wie Lehm aufspeichert -
Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 er speichert auf, aber der Gerechte kleidet sich damit, und das Silber teilt der Fromme.
så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 Der Spinne gleich hat er sein Haus gebaut und gleich der Hütte, die ein Hüter machte.
Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 Reich legte er sich hin - er thut's nicht wieder; er öffnet seine Augen, da ist es aus mit ihm.
Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.
20 Es ereilen ihn Gewässern gleich die Schrecken, des Nachts entführt ihn der Sturmwind.
Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 Der Ost hebt ihn empor, daß er dahinfährt, und stürmt ihn fort von seiner Stätte.
Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 Erbarmungslos schleudert er auf ihn, vor seiner Hand muß er entfliehn, entfliehn -
Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 da klatscht man über ihn in die Hände und zischt ihn aus von seiner Wohnstatt her.
Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

< Job 27 >