< Job 20 >

1 Zophar aus Naama antwortete und sprach:
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Darum antworten mir meine Gedanken, und weil es in mir mächtig stürmt:
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 mich beschimpfende Rüge muß ich hören, und der Geist giebt mir Antwort aus meiner Einsicht.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Kennst du denn nicht die alte Wahrheit - so alt, als Menschen auf der Erde leben, -
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 daß der Gottlosen Jubel nicht lange währt, und des Ruchlosen Freude nur einen Augenblick?
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Oba auch sein hoher Mut sich bis zum Himmel erhebt, und sein Haupt bis an die Wolken reicht,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 gleich seinem Kote schwindet er für immer; die ihn sahen, sprechen: Wo ist er?
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Wie ein Traum verfliegt er spurlos und wird verscheucht wie ein Nachtgesicht.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 Das Auge, das ihn geschaut, schaut ihn nicht wieder, und seine Stätte sieht ihn nimmermehr.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 Seine Kinder müssen die Armen begütigen, seine Hände das Gut herausgeben.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 Ist auch sein Gebein voll Jugendkraft, sie muß sich mit ihm in die Erde betten.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Wenn seinem Munde süß das Böse schmeckt, wenn er es unter seiner Zunge birgt,
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 es spart und nicht fahren lassen will und es inmitten seines Gaumens zurückhält:
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 seine Speise verwandelt sich in seinen Eingeweiden, - zu Natterngalle in seinem Inneren.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Hab und Gut verschlang er - er muß es ausspeien: aus seinem Bauche treibt es Gott.
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 Natterngift sog er ein, es tötet ihn der Viper Zunge.
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Nicht darf er sich der Bäche freun, der flutenden Ströme von Honig und Dickmilch.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 Heraus giebt er das Erarbeitete, verschluckt es nicht, des eingetauschten Guts wird er nicht froh.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 Denn er schlug Arme nieder, ließ sie liegen - ein Haus riß er an sich, aber er baut es nicht aus.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 Denn er kannte keine Ruhe in seinem Bauche; doch mit dem, woran er hängt, entkommt er nicht.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Nichts entging seiner Gier, darum hat sein Gut keinen Bestand.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 In der Fülle seines Überflusses wird ihm Angst, die ganze Gewalt des Elends kommt über ihn.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 Dann geschieht's: um seinen Bauch zu füllen, entsendet er in ihn seines Zornes Glut und läßt auf ihn regnen in sein Gedärm hinein.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 Flieht er vor der eisernen Rüstung, so durchbohrt ihn der eherne Bogen.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 Er sieht, da kommt's aus dem Rücken, und der blitzende Stahl geht aus seiner Galle - über ihm lagern Schrecken!
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Alles Unglück ist aufgespart seinen Schätzen, ein Feuer verzehrt ihn, das nicht angefacht ward; es weidet ab den Überrest in seinem Zelt.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 Der Himmel deckt seine Schuld auf, und die Erde erhebt sich feindselig wider ihn.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 Ins Elend geht seines Hauses Ertrag, zerrinnendes Wasser an seinem Zornestag.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 Das ist das Los des gottlosen Menschen von seiten Gottes, und das Erbteil das ihm vom Höchsten beschieden ward!
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

< Job 20 >