< Job 14 >

1 L'homme né de femme a la vie courte, et est rassasié de trouble.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Comme une fleur, il éclot, et on le coupe; il fuit comme une ombre, et ne subsiste point.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Et c'est sur cet être que tu ouvres les yeux, et c'est moi que tu conduis en justice avec toi!
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Qui peut tirer la pureté de la souillure? Personne.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Si ses jours sont déterminés, si le nombre de ses mois est fixé par-devers toi, si tu lui as prescrit des limites qu'il ne passera pas,
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Détourne tes regards de lui, et qu'il ait quelque repos, jusqu'à ce qu'il goûte, comme un mercenaire, la fin de sa journée.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Car il y a de l'espérance pour l'arbre, si on l'a coupé; il reverdit encore, et il ne cesse pas d'avoir des rejetons;
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Si sa racine vieillit dans la terre, et si dans la poussière son tronc est mort,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 Dès qu'il sent l'eau, il pousse de nouveau, et il produit des branches comme un jeune plant.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Mais quand l'homme meurt, il reste gisant; quand l'homme a expiré, où est-il?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Les eaux de la mer s'écoulent, le fleuve tarit et se dessèche,
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 Ainsi l'homme se couche, et il ne se relève point. Tant qu'il y aura des cieux, ils ne se réveilleront point, et on ne les fera pas sortir de leur sommeil.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Oh! si tu me cachais dans le Sépulcre, si tu me mettais à couvert, jusqu'à ce que ta colère fût passée! Si tu me donnais un terme, après lequel tu te souviendrais de moi (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 (Si l'homme meurt, revivra-t-il? ), tout le temps de ma consigne, j'attendrais, jusqu'à ce que vînt mon remplacement!
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Tu appellerais, et je répondrais; tu désirerais de revoir l'ouvrage de tes mains.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Mais, maintenant, tu comptes mes pas, et tu observes tous mes péchés.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Ma transgression est scellée dans le sac, et tu as ajouté à mon iniquité.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 Mais la montagne s'éboule; le rocher est transporté hors de sa place;
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 Les eaux minent les pierres; les inondations entraînent la poussière de la terre: ainsi fais-tu périr l'espérance du mortel.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Tu ne cesses de l'assaillir, et il s'en va; tu changes son aspect, et tu le renvoies.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Que ses fils soient honorés, il n'en saura rien; qu'ils soient méprisés, il ne le verra pas.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 C'est sur lui seul que sa chair s'afflige, et sur lui que son âme gémit.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

< Job 14 >