< Job 6 >

1 Job reprenant dit:
Da tok Job til orde og sa:
2 Plût à Dieu que l'on mît à la fois dans une balance ma colère et mes douleurs;
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Celles-ci pèseraient plus que le sable du rivage de la mer; mais, à ce qu'il me semble, mes paroles sont en efficacité.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 Car j'ai dans le corps les traits du Seigneur; leur courroux boit mon sang, et dès que je commence à discourir, ils me percent.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Mais quoi! Est-ce sans motif que l'âne sauvage se met à braire, ou parce qu'il demande à manger? Et le bœuf mugit-il devant une crèche pleine de fourrage?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Mange-t-on le pain sans sel? Et trouve-t-on du goût aux paroles vaines?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Pour moi, les aliments que l'on me sert, maintenant que je suis en proie à une colère qui ne me laisse point de repos, ont une odeur comme celle du lion.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Puisse ma prière être exaucée, puisse le Seigneur m'accorder ce que j'espère.
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 Le Seigneur a commencé, qu'il m'achève; qu'il mette fin à mes maux par une prompte mort.
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Puisse ma ville être un sépulcre dont je franchisse le mur d'un saut; je n'hésiterais pas; car je n'ai jamais éludé les saintes volontés de mon Dieu.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 Quelle est donc ma force pour subsister? Combien de temps encore ma vie me soutiendra-t-elle?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Ai-je la fermeté de la pierre? Mes chairs sont-elles d'airain?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Est-ce que je n'avais pas mis ma confiance en Dieu? Mais tout secours s'est éloigné de moi.
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 La miséricorde m'a méconnu; l'œil vigilant du Seigneur m'a méprisé.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 Mes proches ne m'ont point regardé; ils m'ont quitté rapides comme un torrent; ils ont passé près de moi comme un flot.
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Ceux qui me révéraient, je vois maintenant qu'ils s'étaient attachés à moi comme la neige ou la glace,
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 Qui fondent au retour de la chaleur, tellement que l'on ne peut retracer ce qu'elles étaient.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 C'est ainsi qu'ils m'ont tous abandonné; j'ai péri et je suis devenu un homme sans asile.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Regardez les chemins de Théman et les sentiers de Sadeba, vous qui voyez parfaitement.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 Ils auront à rougir de honte, ceux qui se croient forts parce qu'ils possèdent des villes et des richesses.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Et vous, vous êtes venus à moi sans pitié; et quand vous avez vu ma plaie, vous avez eu peur.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Qu'y a-t-il? Vous ai-je demandés? Est-ce que j'attends de vous quelque force
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Pour me sauver de mes ennemis et me protéger contre les puissants?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Instruisez-moi et je garderai le silence; si j'ai erré en quoi que ce soit, ne tardez pas à me le dire.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 Mais, à ce qu'il me semble, les discours d'un homme sincère sont sans efficacité, et je n'attends de vous aucune force.
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Vos réprimandes ne me rendront même pas le calme, et je suis importuné par le bruit de vos paroles.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 En effet vous tombez sur un orphelin; vous vous jetez sur votre ami.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Puisque je vous ai vus en face, je ne dissimulerai rien.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Demeurez; entre nous point d'iniquité, remettez-vous d'accord avec un juste.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Car ma langue dit-elle rien qui ne soit équitable; et mon gosier donne-t- il passage à des paroles étudiées?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >