< Job 30 >

1 Et maintenant, je suis la risée d'hommes plus jeunes que moi, dont je n'aurais pas daigné mettre les pères parmi les chiens de mon troupeau.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Qu'aurais-je fait de la force de leurs bras? Ils sont privés de toute vigueur.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Desséchés par la misère et la faim, ils broutent le désert, un sol depuis longtemps aride et désolé.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Ils cueillent sur les buissons des bourgeons amers, ils n'ont pour pain que la racine des genêts.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 On les écarte de la société des hommes, on crie après eux comme après le voleur.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Ils habitent dans d'affreuses vallées, dans les cavernes de la terre et les rochers.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 On entend leurs cris sauvages parmi les broussailles, ils se couchent ensemble sous les ronces:
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 gens insensés, race sans nom, bannis avec mépris de la terre habitée!
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Et maintenant je suis l'objet de leurs chansons, je suis en butte à leurs propos.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Ils ont horreur de moi, ils me fuient, ils ne détournent pas leur crachat de mon visage.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Ils se donnent libre carrière pour m'outrager, ils rejettent tout frein devant moi.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 Des misérables se lèvent à ma droite, ils cherchent à ébranler mes pieds, ils frayent jusqu'à moi leurs routes meurtrières.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Ils ont bouleversé mes sentiers, ils travaillent à ma ruine, eux à qui personne ne porterait secours.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Ils fondent sur moi, comme par une large brèche, ils se précipitent parmi les décombres.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Les terreurs m'assiègent, ma prospérité est emportée comme un souffle, mon bonheur a passé comme un nuage.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Et maintenant, mon âme s'épanche en moi, les jours d'affliction m'ont saisi.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 La nuit perce mes os, les consume, le mal qui me ronge ne dort pas.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Par sa violence, mon vêtement a perdu sa forme, il me serre comme une tunique.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Dieu m'a jeté dans la fange, je suis comme la poussière et la cendre.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Je crie vers toi, et tu ne me réponds pas; je me tiens debout, et tu me regardes avec indifférence.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Tu deviens cruel à mon égard, tu m'attaques avec toute la force de ton bras.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Tu m'enlèves, tu me fais voler au gré du vent, et tu m'anéantis dans le fracas de la tempête.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Car, je le sais, tu me mènes à la mort, au rendez-vous de tous les vivants.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Cependant celui qui va périr n'étendra-t-il pas les mains et, dans sa détresse, ne poussera-t-il pas un cri?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 N'avais-je pas des larmes pour l'infortuné? Mon cœur ne s'est-il pas attendri sur l'indigent?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 J'attendais le bonheur, et le malheur est arrivé; j'espérais la lumière, et les ténèbres sont venues.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mes entrailles bouillonnent sans relâche, les jours d'affliction ont fondu sur moi.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Je marche dans le deuil, sans soleil; si je me lève dans l'assemblée, c'est pour pousser des cris.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Je suis devenu le frère des chacals, le compagnon des filles de l'autruche.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Ma peau livide tombe en lambeaux, mes os sont brûlés par un feu intérieur.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Ma cithare ne rend plus que des accords lugubres, mon chalumeau que des sons plaintifs.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >