< Job 14 >

1 L'homme né de la femme vit peu de jours, et il est rassasié de misères.
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 Comme la fleur, il naît, et on le coupe; il fuit comme l'ombre, sans s'arrêter.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 Et c'est sur lui que tu as l'œil ouvert, lui que tu amènes en justice avec toi!
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Qui peut tirer le pur de l'impur? Personne.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Si les jours de l'homme sont comptés, si tu as fixé le nombre de ses mois, si tu as posé un terme qu'il ne doit pas franchir,
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 détourne de lui tes yeux pour qu'il se repose, jusqu'à ce qu'il goûte, comme le mercenaire, la fin de sa journée.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 Un arbre a de l'espérance: coupé, il peut verdir encore, il ne cesse pas d'avoir des rejetons.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Que sa racine ait vieilli dans la terre, que son tronc soit mort dans la poussière,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 dès qu'il sent l'eau, il reverdit, il pousse des branches comme un jeune plant.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 Mais l'homme meurt, et il reste étendu; quand il a expiré, où est-il?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 Les eaux du lac disparaissent, le fleuve tarit et se dessèche:
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 ainsi l'homme se couche et ne se relève plus, il ne se réveillera pas tant que subsistera le ciel, on ne le fera pas sortir de son sommeil.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 Oh! Si tu voulais me cacher dans le séjour des morts, m'y tenir à couvert jusqu'à ce que ta colère ait passé, me fixer un terme où tu te souviendrais de moi! (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 Si l'homme une fois mort pouvait revivre! Tout le temps de mon service j'attendrais qu'on vînt me relever.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Tu m'appellerais alors, et moi je te répondrais; tu languirais après l'ouvrage de tes mains.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 Mais hélas! Maintenant, tu comptes mes pas, tu as l'œil ouvert sur mes péchés;
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 mes transgressions sont scellées dans une bourse, et tu mets un enduit sur mes iniquités.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 La montagne s'écroule et s'efface; le rocher est transporté hors de sa place;
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 les eaux creusent la pierre, leurs flots débordés entraînent la poussière du sol: ainsi tu anéantis l'espérance de l'homme.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Tu l'abats sans retour, et il s'en va; tu flétris son visage, et tu le congédies.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Que ses enfants soient honorés, il n'en sait rien; qu'ils soient dans l'abaissement, il l'ignore.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Sa chair ne sent que ses propres souffrances, son âme ne gémit que sur elle-même.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»

< Job 14 >