Job 17
1 My spirit hath been destroyed, My days extinguished — graves [are] for me.
Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
2 If not — mockeries [are] with me. And in their provocations mine eye lodgeth.
Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
3 Place, I pray Thee, my pledge with Thee; Who is he that striketh hand with me?
Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?
4 For their heart Thou hast hidden From understanding, Therefore Thou dost not exalt them.
Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
5 For a portion he sheweth friendship, And the eyes of his sons are consumed.
Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.
6 And he set me up for a proverb of the peoples, And a wonder before them I am.
Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
7 And dim from sorrow is mine eye, And my members as a shadow all of them.
Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
8 Astonished are the upright at this, And the innocent against the profane Stirreth himself up.
Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
9 And the righteous layeth hold [on] his way, And the clean of hands addeth strength, And — dumb are they all.
men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
10 Return, and come in, I pray you, And I find not among you a wise man.
Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
11 My days have passed by, My devices have been broken off, The possessions of my heart!
Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!
12 Night for day they appoint, Light [is] near because of darkness.
Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, (Sheol h7585)
14 To corruption I have called: — 'Thou [art] my father.' 'My mother' and 'my sister' — to the worm.
roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15 And where [is] now my hope? Yea, my hope, who doth behold it?
hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?
