Psalms 35
1 `To Dauid. Lord, deme thou hem, that anoien me; ouercome thou hem, that fiyten ayens me.
Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
2 Take thou armeris and scheeld; and rise vp into help to me.
Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
3 Schede out the swerd, and close togidere ayens hem that pursuen me; seie thou to my soule, Y am thin helthe.
Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
4 Thei that seken my lijf; be schent, and aschamed. Thei that thenken yuels to me; be turned awei bacward, and be schent.
Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
5 Be thei maad as dust bifor the face of the wynd; and the aungel of the Lord make hem streit.
Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
6 Her weie be maad derknesse, and slydirnesse; and the aungel of the Lord pursue hem.
Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
7 For with out cause thei hidden to me the deth of her snare; in veyn thei dispisiden my soule.
For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
8 The snare which he knoweth not come to hym, and the takyng which he hidde take hym; and fall he in to the snare in that thing.
Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
9 But my soule schal fulli haue ioye in the Lord; and schal delite on his helthe.
Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
10 Alle my boonys schulen seie, Lord, who is lijk thee? Thou delyuerist a pore man fro the hond of his strengere; a nedi man and pore fro hem that diuersely rauischen hym.
Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
11 Wickid witnessis risynge axiden me thingis, whiche Y knewe not.
Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
12 Thei yeldiden to me yuels for goodis; bareynnesse to my soule.
Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
13 But whanne thei weren diseseful to me; Y was clothid in an heire. I mekide my soule in fastyng; and my preier schal be turned `with ynne my bosum.
Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
14 I pleside so as oure neiybore, as oure brother; Y was `maad meke so as morenynge and sorewful.
Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
15 And thei weren glad, and camen togidere ayens me; turmentis weren gaderid on me, and Y knew not.
Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
16 Thei weren scaterid, and not compunct, thei temptiden me, thei scornyden me with mowyng; thei gnastiden on me with her teeth.
Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
17 Lord, whanne thou schalt biholde, restore thou my soule fro the wickidnesse of hem; `restore thou myn oon aloone fro liouns.
Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
18 I schal knowleche to thee in a greet chirche; Y schal herie thee in a sad puple.
Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
19 Thei that ben aduersaries wickidli to me, haue not ioye on me; that haten me with out cause, and bikenen with iyen.
Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
20 For sotheli thei spaken pesibli to me; and thei spekynge in wrathfulnesse of erthe thouyten giles.
For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
21 And thei maden large her mouth on me; thei seiden, Wel, wel! oure iyen han sien.
Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
22 Lord, thou hast seen, be thou not stille; Lord, departe thou not fro me.
Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
23 Rise vp, and yyue tent to my doom; my God and my Lord, biholde in to my cause.
Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
24 Mi Lord God, deme thou me bi thi riytfulnesse; and haue thei not ioye on me.
Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
25 Seie thei not in her hertis, Wel, wel, to oure soule; nether seie thei, We schulen deuoure hym.
Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
26 Shame thei, and drede thei togidere; that thanken for myn yuels. Be thei clothid with schame and drede; that speken yuele thingis on me.
Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
27 Haue thei ful ioie, and be thei glad that wolen my riytfulnesse; and seie thei euere, The Lord be magnyfied, whiche wolen the pees of his seruaunt.
Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
28 And my tunge schal bithenke thi riytfulnesse; al day thin heriyng.
Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
