Psalms 147

1 Alleluya. Herie ye the Lord, for the salm is good; heriyng be myrie, and fair to oure God.

Halleluja! For det er godt å lovsyngja vår Gud, for yndelegt er det, og lovsong høver vel.

2 The Lord schal bilde Jerusalem; and schal gadere togidere the scateryngis of Israel.

Herren byggjer upp Jerusalem, han samlar dei burtdrivne israelitar.

3 Which Lord makith hool men contrit in herte; and byndith togidere the sorewes of hem.

Han lækjer deim som hev sundbrote hjarta, og bind um deira verkjande sår.

4 Which noumbrith the multitude of sterris; and clepith names to alle tho.

Han set tal på stjernorne, han nemner deim alle med namn.

5 Oure Lord is greet, and his vertu is greet; and of his wisdom is no noumbre.

Stor er vår Herre og veldug i magt, på hans vit er det ikkje mål.

6 The Lord takith vp mylde men; forsothe he makith low synneris `til to the erthe.

Herren held dei spaklyndte uppe, dei ugudlege bøygjer han ned til jordi.

7 Bifore synge ye to the Lord in knoulechyng; seye ye salm to oure God in an harpe.

Syng for Herren med takkesong, syng lov for vår Gud med cither!

8 Which hilith heuene with cloudis; and makith redi reyn to the erthe. Which bryngith forth hei in hillis; and eerbe to the seruice of men.

han som tekkjer himmelen med skyer, han som lagar regn for jordi, han som let det veksa gras på fjelli.

9 Which yyueth mete to her werk beestis; and to the briddys of crowis clepinge hym.

Han gjev feet for, ramn-ungarne som ropar.

10 He schal not haue wille in the strengthe of an hors; nether it schal be wel plesaunt to hym in the leggis of a man.

Han hev ikkje hug til hestens styrke, han hev ikkje hugnad i mannsens leggjer.

11 It is wel plesaunt to the Lord on men that dreden hym; and in hem that hopen on his mercy.

Herren hev hugnad i deim som ottast han, deim som ventar på hans miskunn.

12 Jerusalem, herie thou the Lord; Syon, herie thou thi God.

Jerusalem, prisa Herren, Sion, lova din Gud!

13 For he hath coumfortid the lockis of thi yatis; he hath blessid thi sones in thee.

For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg.

14 Which hath set thi coostis pees; and fillith thee with the fatnesse of wheete.

Han gjev dine grensor fred, han mettar deg med den feitaste kveite.

15 Which sendith out his speche to the erthe; his word renneth swiftli.

Han sender sin tale til jordi, fort spring hans ord.

16 Which yyueth snow as wolle; spredith abrood a cloude as aische.

Han som gjev snø som ull, han strår ut rim som oska.

17 He sendith his cristal as mussels; who schal suffre bifore the face of his cooldnesse?

Han kastar sin is som småe stykke; kven kann standa for hans kulde?

18 He schal sende out his word, and schal melte tho; his spirit schal blowe, and watris schulen flowe.

Han sender sitt ord og smeltar deim, han let vinden sin blåsa, då renn vatn.

19 Which tellith his word to Jacob; and hise riytfulnessis and domes to Israel.

Han hev kunngjort sitt ord for Jakob, sine fyresegner og rettar for Israel.

20 He dide not so to ech nacioun; and he schewide not hise domes to hem.

Soleis hev han ikkje gjort med noko folk, og hans rettar - deim kjenner dei ikkje. Halleluja!