Psalms 132
1 The song of greces. Lord, haue thou mynde on Dauid; and of al his myldenesse.
Ein song til høgtidsferderne. Herre, kom i hug for David all hans møda!
2 As he swoor to the Lord; he made a vowe to God of Jacob.
Han som svor for Herren, lova Jakobs velduge:
3 I schal not entre in to the tabernacle of myn hous; Y schal not stie in to the bed of mi restyng.
«Ikkje gjeng eg inn i mitt heimetjeld, ikkje stig eg upp på lega i mi seng,
4 I schal not yyue sleep to myn iyen; and napping to myn iye liddis.
ikkje unner eg augo svevn, ikkje augneloki ein blund,
5 And rest to my templis, til Y fynde a place to the Lord; a tabernacle to God of Jacob.
fyrr eg finn ein stad for Herren, ein bustad for Jakobs velduge.»
6 Lo! we herden that arke of testament in Effrata, `that is, in Silo; we founden it in the feeldis of the wode.
Sjå, me høyrde um henne i Efrata, so fann me henne i skogbygdi.
7 We schulen entre in to the tabernacle of hym; we schulen worschipe in the place, where hise feet stoden.
Lat oss ganga til hans bustad, lat oss tilbeda for hans fotskammel!
8 Lord, rise thou in to thi reste; thou and the ark of thin halewing.
Statt upp, Herre, og kom til din kvilestad, du og ditt veldes kista!
9 Thi prestis be clothid with riytfulnesse; and thi seyntis make ful out ioye.
Prestarne dine klæde seg i rettferd, og dine trugne ropa med fagnad!
10 For Dauid, thi seruaunt; turne thou not awei the face of thi crist.
For David, din tenars skuld vis ikkje frå deg åsyni åt den du hev salva!
11 The Lord swoor treuthe to Dauid, and he schal not make hym veyn; of the fruyt of thi wombe Y schal sette on thi seete.
Herren hev svore David ein sann eid, den gjeng han ikkje ifrå: «Av di livsfrukt vil eg setja kongar på din stol.
12 If thi sones schulen kepe my testament; and my witnessingis, these whiche Y schal teche hem. And the sones of hem til in to the world; thei schulen sette on thi seete.
Dersom dine søner held mi pakt og mine vitnemål som eg skal læra deim, so skal og deira søner æveleg og alltid sitja på din kongsstol.»
13 For the Lord chees Sion; he chees it in to dwelling to hym silf.
For Herren hev valt seg Sion, han ynskte det til sin bustad:
14 This is my reste in to the world of world; Y schal dwelle here, for Y chees it.
«Dette er min kvilestad for all tid, her vil eg bu, for det hev eg ynskt.
15 I blessynge schal blesse the widewe of it; Y schal fille with looues the pore men of it.
Maten her vil eg rikleg signa, dei fatige vil eg metta med brød,
16 I schal clothe with heelthe the preestis therof; and the hooli men therof schulen make ful out ioye in ful reioisinge.
og prestarne vil eg klæda med frelsa, og dei gudlege skal ropa høgt av fagnad.
17 Thidir Y schal bringe forth the horn of Dauid; Y made redi a lanterne to my crist.
Der vil eg lata veksa upp eit horn for David, der hev eg stelt til ei lampa for den eg hev salva.
18 I schal clothe hise enemyes with schame; but myn halewing schal floure out on hym.
Hans fiendar vil eg klæda med skam, men yver honom skal hans kruna stråla.»
