Psalms 119
1 Alleluia. Blessid ben men with out wem in the weie; that gon in the lawe of the Lord.
Sæle er dei som gjeng ein ulastande veg, dei som ferdast i Herrens lov!
2 Blessid ben thei, that seken hise witnessingis; seken him in al the herte.
Sæle er dei som tek vare på hans vitnemål, som søkjer honom av alt sitt hjarta,
3 For thei that worchen wickidnesse; yeden not in hise weies.
dei som ikkje gjer urett, men vandrar på hans vegar.
4 Thou hast comaundid; that thin heestis be kept greetly.
Du hev gjeve dine fyresegner, at ein skal halda deim vel.
5 I wolde that my weies be dressid; to kepe thi iustifiyngis.
Å, kunde vegarne mine verta faste, so eg heldt dine fyreskrifter!
6 Thanne Y schal not be schent; whanne Y schal biholde perfitli in alle thin heestis.
Då skal eg ikkje verta til skammar når eg gjev gaum etter alle dine bodord.
7 I schal knouleche to thee in the dressing of herte; in that that Y lernyde the domes of thi riytfulnesse.
Eg vil takka deg av eit ærlegt hjarta når eg lærer dine rettferdsdomar.
8 I schal kepe thi iustifiyngis; forsake thou not me on ech side.
Dine fyreskrifter vil eg halda, du må ikkje reint forlata meg.
9 In what thing amendith a yong waxinge man his weie? in keping thi wordis.
Korleis skal ein ungdom halda stigen sin rein? Når han held seg etter ditt ord.
10 In al myn herte Y souyte thee; putte thou me not awei fro thin heestis.
Av alt mitt hjarta hev eg søkt deg, lat meg ikkje villast burt frå dine bodord!
11 In myn herte Y hidde thi spechis; that Y do not synne ayens thee.
I hjarta mitt hev eg gøymt ditt ord, so eg ikkje skal synda imot deg.
12 Lord, thou art blessid; teche thou me thi iustifiyngis.
Lova vere du, Herre! Lær meg dine fyreskrifter!
13 In my lippis Y haue pronounsid; alle the domes of thi mouth.
Med lipporne mine hev eg forkynt alle rettar frå din munn.
14 I delitide in the weie of thi witnessingis; as in alle richessis.
Eg er glad i vegen etter dine vitnemål som i all rikdom.
15 I schal be ocupied in thin heestis; and Y schal biholde thi weies.
På dine fyresegner vil eg grunda og skoda på dine stigar.
16 I schal bithenke in thi iustifiyngis; Y schal not foryete thi wordis.
I dine fyreskrifter vil eg hava hugnad, og ikkje vil eg gløyma ditt ord.
17 Yelde to thi seruaunt; quiken thou me, and Y schal kepe thi wordis.
Gjer vel imot din tenar, at eg må liva! so vil eg halda ditt ord.
18 Liytne thou myn iyen; and Y schal biholde the merueils of thi lawe.
Lat upp augo mine, at eg kann skoda underlege ting i di lov!
19 I am a comeling in erthe; hide thou not thin heestis fro me.
Ein gjest er eg på jordi, løyn ikkje dine bodord for meg!
20 Mi soule coueitide to desire thi iustifiyngis; in al tyme.
Mi sjæl er sunderknasa av lengting etter dine rettar all tid.
21 Thou blamedist the proude; thei ben cursid, that bowen awei fro thin heestis.
Du hev truga dei stormodige, dei forbanna, som fer vilt frå dine bodord.
22 Do thou awei `fro me schenschipe and dispising; for Y souyte thi witnessingis.
Tak burt frå meg skam og vanvyrdnad! for dine vitnemål hev eg teke vare på.
23 For whi princis saten, and spaken ayens me; but thi seruaunt was exercisid in thi iustifiyngis.
Jamvel hovdingar hev sete i samrøda mot meg; din tenar grundar på dine fyreskrifter.
24 For whi and thi witnessyngis is my thenkyng; and my counsel is thi iustifiyngis.
Dine vitnemål er og min hugnad, dei er mine rådgjevarar.
25 Mi soule cleuede to the pawment; quykine thou me bi thi word.
Mi sjæl ligg nedi dusti, haldt meg i live etter ditt ord!
26 I telde out my weies, and thou herdist me; teche thou me thi iustifiyngis.
Eg fortalde um mine vegar, og du svara meg; lær meg dine fyreskrifter!
27 Lerne thou me the weie of thi iustifiyngis; and Y schal be exercisid in thi merueils.
Lat meg få skyna vegen etter dine fyresegner! So vil eg grunda på dine under.
28 Mi soule nappide for anoye; conferme thou me in thi wordis.
Mi sjæl græt av sorg; reis meg upp etter ditt ord!
29 Remoue thou fro me the weie of wickidnesse; and in thi lawe haue thou merci on me.
Snu lygnevegen burt frå meg, og unn meg di lov!
30 I chees the weie of treuthe; Y foryat not thi domes.
Truskaps veg hev eg valt, dine rettar hev eg sett framfyre meg.
31 Lord, Y cleuede to thi witnessyngis; nyle thou schende me.
Eg heng fast ved dine vitnemål, Herre, lat meg ikkje verta til skammar!
32 I ran the weie of thi comaundementis; whanne thou alargidist myn herte.
Vegen etter dine bodord vil eg springa, for du trøystar mitt hjarta.
33 Lord, sette thou to me a lawe, the weie of thi iustifiyngis; and Y schal seke it euere.
Herre, vis meg vegen etter dine fyreskrifter! so vil eg fara honom alt til endes.
34 Yyue thou vndurstonding to me, and Y schal seke thi lawe; and Y schal kepe it in al myn herte.
Gjev meg skyn, so vil eg taka vare på di lov og halda henne av alt mitt hjarta.
35 Lede me forth in the path of thin heestis; for Y wolde it.
Leid meg på dine bodords stig, for han er til hugnad for meg.
36 `Bowe thou myn herte in to thi witnessingus; and not in to aueryce.
Bøyg mitt hjarta til dine vitnemål og ikkje til urett vinning!
37 Turne thou awei myn iyen, that `tho seen not vanyte; quykene thou me in thi weie.
Vend augo mine burt, so dei ikkje ser etter fåfengd, haldt meg i live på din veg!
38 Ordeyne thi speche to thi seruaunt; in thi drede.
Uppfyll for din tenar ordet ditt, som gjer at ein ottast deg!
39 Kitte awey my schenschip, which Y supposide; for thi domes ben myrie.
Tak burt ifrå meg mi skjemsla som eg er rædd, for dine rettar er gode.
40 Lo! Y coueitide thi comaundementis; quikene thou me in thin equite.
Sjå, eg lengtar etter dine fyresegner, haldt meg i live ved di rettferd.
41 And, Lord, thi merci come on me; thin heelthe come bi thi speche.
Lat di miskunn, Herre, koma yver meg, di frelsa etter ditt ord!
42 And Y schal answere a word to men seiynge schenschipe to me; for Y hopide in thi wordis.
Eg vil gjeva svar til honom som spottar meg; for eg lit på ditt ord.
43 And take thou not awei fro my mouth the word of treuthe outerli; for Y hopide aboue in thi domes.
Riv ikkje sannings ord so reint or munnen min, for på dine domar ventar eg.
44 And Y schal kepe thi lawe euere; in to the world, and in to the world of world.
Stødt vil eg halda di lov, æveleg og alltid.
45 And Y yede in largenesse; for Y souyte thi comaundementis.
Lat meg ferdast i det frie, for eg spør etter dine fyresegner!
46 And Y spak of thi witnessyngis in the siyt of kingis; and Y was not schent.
Eg vil tala um dine vitnemål for kongar, og eg skal ikkje verta til skammar.
47 And Y bithouyte in thin heestis; whiche Y louede.
Eg vil frygda meg ved dine bodord, som eg elskar.
48 And Y reiside myn hondis to thi comaundementis, whiche Y louede; and Y schal be excercisid in thi iustifiyngis.
Eg vil lyfta mine hender til dine bodord som eg elskar, og eg vil grunda på dine fyreskrifter.
49 Lord, haue thou mynde on thi word to thi seruaunt; in which word thou hast youe hope to me.
Kom i hug ditt ord til din tenar, med di du hev gjeve meg von!
50 This coumfortide me in my lownesse; for thi word quikenede me.
Det er mi trøyst i min vesaldom, at ditt ord hev halde meg i live.
51 Proude men diden wickidli bi alle thingis; but Y bowide not awei fro thi lawe.
Ovmodige hev spotta meg mykje, frå di lov hev eg ikkje vike.
52 Lord, Y was myndeful on thi domes fro the world; and Y was coumfortid.
Eg kom i hug, Herre, dine domar frå gamle dagar, og eg vart trøysta.
53 Failing helde me; for synneris forsakinge thi lawe.
Brennande harm hev eg vorte på dei ugudlege som forlet di lov.
54 Thi iustifiyngis weren delitable to me to be sungun; in the place of my pilgrimage.
Dine fyreskrifter hev vorte mine lovsongar i det hus der eg bur som framand.
55 Lord, Y hadde mynde of thi name bi niyt; and Y kepte thi lawe.
Um natti kom eg ditt namn i hug, Herre, og eg heldt di lov.
56 This thing was maad to me; for Y souyte thi iustifiyngis.
Dette timdest meg, at eg fekk taka vare på dine fyreskrifter.
57 Lord, my part; Y seide to kepe thi lawe.
Herren er min lut, sagde eg, med di eg heldt dine ord.
58 I bisouyte thi face in al myn herte; haue thou merci on me bi thi speche.
Eg naudbad deg av alt mitt hjarta: «Ver miskunnsam imot meg etter ditt ord!»
59 I bithouyte my weies; and Y turnede my feet in to thi witnessyngis.
Eg tenkte på mine vegar og vende mine føter til dine vitnemål.
60 I am redi, and Y am not disturblid; to kepe thi comaundementis.
Eg skunda meg og tøvra ikkje med å halda dine bodord.
61 The coordis of synneris han biclippid me; and Y haue not foryete thi lawe.
Bandi til dei ugudlege hev snørt meg inn, di lov hev eg ikkje gløymt.
62 At mydnyyt Y roos to knouleche to thee; on the domes of thi iustifiyngis.
Midt på natti stend eg upp og vil takka deg for dine rettferdslover.
63 I am parcener of alle that dreden thee; and kepen thin heestis.
Eg held meg til alle deim som ottast deg, og som held dine fyresegner.
64 Lord, the erthe is ful of thi merci; teche thou me thi iustifiyngis.
Av di miskunn, Herre, er jordi full; lær meg dine fyreskrifter!
65 Lord, thou hast do goodnesse with thi seruaunt; bi thi word.
Tenaren din hev du gjort vel imot, Herre, etter ditt ord.
66 Teche thou me goodnesse, and loore, and kunnyng; for Y bileuede to thin heestis.
Lær meg god skynsemd og kunnskap! for eg trur på dine bodord.
67 Bifor that Y was maad meke, Y trespasside; therfor Y kepte thi speche.
Fyrr eg vart nedbøygd, for eg vilt, men no held eg ditt ord.
68 Thou art good; and in thi goodnesse teche thou me thi iustifiyngis.
Du er god og gjer godt, lær meg dine fyreskrifter!
69 The wickidnesse of hem that ben proude, is multiplied on me; but in al myn herte Y schal seke thin heestis.
Dei ovmodige hev spunne i hop lygn imot meg, av alt mitt hjarta held eg dine fyresegner.
70 The herte of hem is cruddid as mylk; but Y bithouyte thi lawe.
Deira hjarta er feitt som talg; eg fegnast ved di lov.
71 It is good to me, that thou hast maad me meke; that Y lerne thi iustifiyngis.
Det var godt for meg at eg vart nedbøygd, so eg kunde læra dine fyreskrifter.
72 The lawe of thi mouth is betere to me; than thousyndis of gold and of siluer.
Lovi frå din munn er betre for meg enn tusund stykke gull og sylv.
73 Thin hondis maden me, and fourmeden me; yyue thou vndurstondyng to me, that Y lerne thin heestis.
Dine hender hev gjort meg og laga meg til, gjev meg skyn, so eg kann læra dine bodord!
74 Thei that dreden thee schulen se me, and schulen be glad; for Y hopide more on thi wordis.
Dei som ottast deg, skal sjå meg og gleda seg, for på ditt ord ventar eg.
75 Lord, Y knewe, that thi domes ben equite; and in thi treuth thou hast maad me meke.
Eg veit, Herre, at dine domar er rettferd, og at du i truskap hev bøygt meg ned.
76 Thi merci be maad, that it coumforte me; bi thi speche to thi seruaunt.
Lat di miskunn vera til trøyst for meg, etter det du hev sagt til din tenar!
77 Thi merciful doyngis come to me, and Y schal lyue; for thi lawe is my thenkyng.
Lat di miskunn koma yver meg so eg kann liva! for di lov er mi lyst.
78 Thei that ben proude be schent, for vniustli thei diden wickidnesse ayens me; but Y schal be exercisid in thin heestis.
Lat dei ovmodige verta skjemde! for dei hev trykt meg utan årsak. Eg grundar på dine fyresegner.
79 Thei that dreden thee be turned to me; and thei that knowen thi witnessyngis.
Lat deim snu seg til meg, dei som ottast deg, og kjenner dine vitnemål!
80 Myn herte be maad vnwemmed in thi iustifiyngis; that Y be not schent.
Lat mitt hjarta vera fullkome i dine fyreskrifter, so eg ikkje skal verta til skammar!
81 Mi soule failide in to thin helthe; and Y hopide more on thi word.
Mi sjæl naudstundar etter di frelsa, eg ventar på ditt ord.
82 Myn iyen failiden in to thi speche; seiynge, Whanne schalt thou coumforte me?
Mine augo naudstundar etter ditt ord, og eg segjer: «Når vil du trøysta meg?»
83 For Y am maad as a bowge in frost; Y haue not foryete thi iustifiyngis.
For eg er som ei lerflaska i røyk; dine fyreskrifter gløymer eg ikkje.
84 Hou many ben the daies of thi seruaunt; whanne thou schalt make doom of hem that pursuen me?
Kor mange er vel dagarne for din tenar? Når vil du halda dom yver deim som forfylgjer meg?
85 Wickid men telden to me ianglyngis; but not as thi lawe.
Dei ovmodige hev grave graver for meg, dei som ikkje liver etter di lov.
86 Alle thi comaundementis ben treuthe; wickid men han pursued me, helpe thou me.
Alle dine bodord er trufaste; med lygn forfylgjer dei meg; hjelp meg!
87 Almeest thei endiden me in erthe; but I forsook not thi comaundementis.
Dei hadde so nær tynt meg i landet, men eg hev ikkje forlate dine fyresegner.
88 Bi thi mersi quikene thou me; and Y schal kepe the witnessingis of thi mouth.
Haldt meg i live etter di miskunn! So vil eg taka vare på vitnemålet frå din munn.
89 Lord, thi word dwellith in heuene; with outen ende.
Til æveleg tid, Herre, stend ditt ord fast i himmelen.
90 Thi treuthe dwellith in generacioun, and in to generacioun; thou hast foundid the erthe, and it dwellith.
Frå ætt til ætt varer din truskap, du hev grunnfest jordi, og ho stend.
91 The dai lastith contynueli bi thi ordynaunce; for alle thingis seruen to thee.
Til å setja dine domar i verk stend dei der i dag; for alle ting er dine tenarar.
92 No but that thi lawe was my thenking; thanne perauenture Y hadde perischid in my lownesse.
Dersom ikkje di lov hadde vore mi lyst, so hadde eg forgjengest i mi djupe naud.
93 With outen ende Y schal not foryete thi iustifiyngis; for in tho thou hast quikened me.
I all æva skal eg ikkje gløyma dine fyresegner, for ved deim hev du halde meg i live.
94 I am thin, make thou me saaf; for Y haue souyt thi iustifiyngis.
Din er eg, frels meg! for dine fyresegner hev eg spurt etter.
95 Synneris aboden me, for to leese me; Y vndurstood thi witnessingis.
På meg hev dei ugudlege venta og vil tyna meg; på dine vitnemål agtar eg.
96 I siy the ende of al ende; thi comaundement is ful large.
På alt det fullkomne hev eg set ein ende; men dine bodord rekk ovleg vidt.
97 Lord, hou louede Y thi lawe; al dai it is my thenking.
Kor eg hev lovi di kjær! Heile dagen er ho i min tanke.
98 Aboue myn enemyes thou madist me prudent bi thi comaundement; for it is to me with outen ende.
Dine bodord gjer meg visare enn mine fiendar, for æveleg eig eg deim.
99 I vndurstood aboue alle men techinge me; for thi witnessingis is my thenking.
Eg hev vorte klokare enn alle mine lærarar, for eg grundar på dine vitnemål.
100 I vndirstood aboue eelde men; for Y souyte thi comaundementis.
Eg er vitugare enn dei gamle, for dine fyresegner hev eg teke vare på.
101 I forbeed my feet fro al euel weie; that Y kepe thi wordis.
Frå kvar vond stig hev eg halde mine føter burte, so eg kunde halda ditt ord.
102 I bowide not fro thi domes; for thou hast set lawe to me.
Frå dine lover hev eg ikkje vike, for du hev lært meg upp.
103 Thi spechis ben ful swete to my cheekis; aboue hony to my mouth.
Kor søt din tale er for gomen min, betre enn honning for munnen min.
104 I vnderstood of thin heestis; therfor Y hatide al the weie of wickidnesse.
Av dine fyresegner fær eg vit, difor hatar eg kvar lygnestig.
105 Thi word is a lanterne to my feet; and liyt to my pathis.
Ditt ord er ei lykt for min fot og eit ljos for min stig.
106 I swoor, and purposide stidefastli; to kepe the domes of thi riytfulnesse.
Eg hev svore og hev halde det, å taka vare på dine rettferdslover.
107 I am maad low bi alle thingis; Lord, quykene thou me bi thi word.
Eg er ovleg nedbøygd; Herre, haldt meg i live etter ditt ord!
108 Lord, make thou wel plesinge the wilful thingis of my mouth; and teche thou me thi domes.
Lat min munns offer tekkjast deg, Herre, og lær meg dine rettar!
109 Mi soule is euere in myn hondis; and Y foryat not thi lawe.
Eg gjeng alltid med livet i neven, men di lov hev eg ikkje gløymt.
110 Synneris settiden a snare to me; and Y erride not fro thi comaundementis.
Dei ugudlege hev lagt snara for meg; men frå dine fyresegner hev eg ikkje villa meg burt.
111 I purchasside thi witnessyngis bi eritage with outen ende; for tho ben the ful ioiyng of myn herte.
Til æveleg eiga hev eg fenge dine vitnemål, for dei er mi hjartans gleda.
112 I bowide myn herte to do thi iustifiyngis with outen ende; for reward.
Eg hev bøygt mitt hjarta til å gjera etter dine fyreskrifter, æveleg og til endes.
113 I hatide wickid men; and Y louede thi lawe.
Dei tvihuga hatar eg, men di lov elskar eg.
114 Thou art myn helpere, and my `taker vp; and Y hopide more on thi word.
Du er mi livd og min skjold, og på ditt ord ventar eg.
115 Ye wickide men, bowe awei fro me; and Y schal seke the comaundementis of my God.
Vik frå meg, de som gjer vondt, at eg kann halda min Guds bodord!
116 Vp take thou me bi thi word, and Y schal lyue; and schende thou not me fro myn abydyng.
Haldt meg uppe etter ditt ord, so eg kann liva, og lat meg ikkje verta til skammar med mi von!
117 Helpe thou me, and Y schal be saaf; and Y schal bithenke euere in thi iustifiyngis.
Haldt meg uppe, so eg kann verta frelst! So vil eg alltid sjå med lyst på dine fyreskrifter.
118 Thou hast forsake alle men goynge awey fro thi domes; for the thouyt of hem is vniust.
Du agtar for inkje alle deim som fer vilt frå dine fyreskrifter; for deira svik er fåfengd.
119 I arettide alle the synneris of erthe brekeris of the lawe; therfor Y louede thi witnessyngis.
Som slagg kastar du burt alle ugudlege på jordi; difor elskar eg dine vitnemål.
120 Naile thou my fleischis with thi drede; for Y dredde of thi domes.
Eg rys i holdet av rædsla for deg, og for dine domar ottast eg.
121 I dide doom and riytwisnesse; bitake thou not me to hem that falsli chalengen me.
Eg hev gjort rett og rettferd, du vil ikkje gjeva meg yver til deim som trykkjer meg.
122 Take vp thi seruaunt in to goodnesse; thei that ben proude chalenge not me.
Gakk i borg for tenaren din, so det må ganga honom vel! lat ikkje dei ovmodige trykkja meg!
123 Myn iyen failiden in to thin helthe; and in to the speche of thi riytfulnesse.
Augo mine naudstundar etter di frelsa og etter ditt rettferdsord.
124 Do thou with thi seruaunt bi thi merci; and teche thou me thi iustifiyngis.
Gjer med din tenar etter di miskunn og lær meg dine fyreskrifter!
125 I am thi seruaunt, yyue thou vndurstondyng to me; that Y kunne thi witnessingis.
Eg er din tenar; gjev meg vit, so eg kann kjenna dine vitnemål!
126 Lord, it is tyme to do; thei han distried thi lawe.
Det er tid for Herren til å gripa inn, dei hev brote di lov.
127 Therfor Y louede thi comaundementis; more than gold and topazion.
Difor elskar eg dine bodord meir enn gull, ja, meir enn fint gull.
128 Therfor Y was dressid to alle thin heestis; Y hatide al wickid weie.
Difor held eg alle fyresegner um alle ting for rette; eg hatar kvar lygnestig.
129 Lord, thi witnessingis ben wondirful; therfor my soule souyte tho.
Underfulle er dine vitnemål, difor tek mi sjæl vare på deim.
130 Declaring of thi wordis liytneth; and yyueth vnderstonding to meke men.
Når ordi dine opnar seg, gjev dei ljos, og dei gjer dei einfalde kloke.
131 I openede my mouth, and drouy the spirit; for Y desiride thi comaundementis.
Eg let munnen upp og sukka av lengting; for etter dine bodord stunda eg.
132 Biholde thou on me, and haue merci on me; bi the dom of hem that louen thi name.
Vend deg til meg og ver meg nådig, som rett er mot deim som elskar ditt namn!
133 Dresse thou my goyingis bi thi speche; that al vnriytfulnesse haue not lordschip on me.
Gjer mine stig faste ved ditt ord, og lat ingen urett råda yver meg!
134 Ayeyn bie thou me fro the false chalengis of men; that Y kepe thin heestis.
Løys du meg ut or menneskjevald! So vil eg halda dine fyresegner.
135 Liytne thi face on thi seruaunt; and teche thou me thi iustifiyngis.
Lat di åsyn lysa på din tenar, og lær meg dine fyreskrifter!
136 Myn iyen ledden forth the outgoynges of watris; for thei kepten not thi lawe.
Vatsbekkjer renn or augo mine, av di folk ikkje held di lov.
137 Lord, thou art iust; and thi dom is riytful.
Rettferdig er du, Herre, og rette er dine domar.
138 Thou hast comaundid riytfulnesse, thi witnessingis; and thi treuthe greetli to be kept.
Du hev fyreskrive dine vitnemål i rettferd og i stor truskap.
139 Mi feruent loue made me to be meltid; for myn enemys foryaten thi wordis.
Min brennhug hev tært meg upp, av di mine motstandarar hev gløymt dine ord.
140 Thi speche is greetli enflawmed; and thi seruaunt louede it.
Ditt ord er vel reinsa, og din tenar elskar det.
141 I am yong, and dispisid; Y foryat not thi iustifiyngis.
Liten er eg og vanvyrd; dine fyresegner hev eg ikkje gløymt.
142 Lord, thi riytfulnesse is riytfulnesse with outen ende; and thi lawe is treuthe.
Di rettferd er ei æveleg rettferd, og di lov er sanning.
143 Tribulacioun and angwische founden me; thin heestis is my thenking.
Naud og trengsla fann meg; dine bodord er mi lyst.
144 Thi witnessyngis is equite with outen ende; yyue thou vndirstondyng to me, and Y schal lyue.
Rettferdige er dine vitnemål til æveleg tid; gjev meg skyn, so eg kann liva!
145 I criede in al myn herte, Lord, here thou me; and Y schal seke thi iustifiyngis.
Eg ropar av alt mitt hjarta, svara meg, Herre! Dine fyreskrifter vil eg taka vare på.
146 I criede to thee, make thou me saaf; that Y kepe thi comaundementis.
Eg ropar til deg, frels meg! so vil eg halda dine vitnemål.
147 I bifor cam in ripenesse, and Y criede; Y hopide aboue on thi wordis.
Tidleg i dagningi var eg uppe og ropa um hjelp; eg venta på ditt ord.
148 Myn iyen bifor camen to thee ful eerli; that Y schulde bithenke thi speches.
Mine augo var uppe fyre nattevakterne, so eg kunde grunda på ditt ord.
149 Lord, here thou my vois bi thi merci; and quykene thou me bi thi doom.
Høyr mi røyst etter di miskunn, Herre, haldt meg i live etter dine domar!
150 Thei that pursuen me neiyden to wickidnesse; forsothe thei ben maad fer fro thi lawe.
Dei er nær som renner etter ugjerning; frå di lov er dei langt burte.
151 Lord, thou art nyy; and alle thi weies ben treuthe.
Du er nær, Herre, og alle dine bodord er sanning.
152 In the bigynnyng Y knewe of thi witnessingis; for thou hast foundid tho with outen ende.
Longe sidan veit eg av dine vitnemål, at du hev grunnfest deim i all æva.
153 Se thou my mekenesse, and delyuere thou me; for Y foryat not thi lawe.
Sjå til mi djupe naud og fria meg ut! For di lov hev eg ikkje gløymt.
154 Deme thou my dom, and ayenbie thou me; quikene thou me for thi speche.
Før mi sak, og løys meg ut, haldt meg i live etter ditt ord!
155 Heelthe is fer fro synners; for thei souyten not thi iustifiyngis.
Frelsa er langt frå dei ugudlege, for dine fyreskrifter spør dei ikkje etter.
156 Lord, thi mercies ben manye; quykene thou me bi thi dom.
Di miskunn er stor, Herre; haldt meg i live etter dine domar!
157 Thei ben manye that pursuen me, and doen tribulacioun to me; Y bowide not awei fro thi witnessingis.
Mange er dei som forfylgjer meg og stend meg imot; frå dine vitnemål hev eg ikkje vike.
158 I siy brekers of the lawe, and Y was meltid; for thei kepten not thi spechis.
Eg såg dei utrue og fekk uhug, av di dei ikkje heldt ditt ord.
159 Lord, se thou, for Y louede thi comaundementis; quikene thou me in thi merci.
Sjå at eg hev elska dine fyresegner! Herre, haldt meg i live etter di miskunn!
160 The bigynnyng of thi wordis is treuthe; alle the domes of thi riytwisnesse ben withouten ende.
Summen av ditt ord er sanning, og æveleg stend all di rettferds lov.
161 Princes pursueden me with outen cause; and my herte dredde of thi wordis.
Hovdingar forfylgde meg utan orsak, men mitt hjarta ottast dine ord.
162 I schal be glad on thi spechis; as he that fyndith many spuylis.
Eg gled meg yver ditt ord, som når ein finn mykje herfang.
163 I hatide and wlatide wickidnesse; forsothe Y louede thi lawe.
Lygn hev eg hata og havt stygg til; di lov hev eg elska.
164 I seide heriyngis to thee seuene sithis in the dai; on the domes of thi riytfulnesse.
Sju gonger um dagen hev eg lova deg for dine rettferdige domar.
165 Miche pees is to hem that louen thi lawe; and no sclaundir is to hem.
Mykje fred hev dei som elskar di lov, og ingen støyt fær deim til fall.
166 Lord, Y abood thin heelthe; and Y louede thin heestis.
Eg hev venta på di frelsa, Herre, og dine bodord hev eg halde.
167 Mi soule kepte thi witnessyngis; and louede tho greetli.
Mi sjæl hev halde dine vitnemål, og eg elska deim mykje.
168 I kepte thi `comaundementis, and thi witnessingis; for alle my weies ben in thi siyt.
Eg hev halde dine fyresegner og dine vitnemål, for alle mine vegar er for di åsyn.
169 Lord, my biseching come niy in thi siyt; bi thi speche yyue thou vndurstonding to me.
Lat mitt klagerop koma fram for di åsyn, Herre! Gjev meg skyn etter ditt ord.
170 Myn axing entre in thi siyt; bi thi speche delyuere thou me.
Lat mi bøn koma for di åsyn! Frels meg etter ditt ord!
171 Mi lippis schulen telle out an ympne; whanne thou hast tauyte me thi iustifiyngis.
Mine lippor skal fløda yver av lovsong, for du lærer meg dine fyreskrifter;
172 Mi tunge schal pronounce thi speche; for whi alle thi comaundementis ben equite.
Mi tunga skal syngja um ditt ord; for alle dine bodord er rettferd.
173 Thin hond be maad, that it saue me; for Y haue chose thin heestis.
Lat di hand vera meg til hjelp! for dine fyresegner hev eg valt ut.
174 Lord, Y coueitide thin heelthe; and thi lawe is my thenking.
Eg lengtar etter di frelsa, Herre, og di lov er mi lyst.
175 Mi soule schal lyue, and schal herie thee; and thi domes schulen helpe me.
Lat mi sjæl leva og lova deg, og lat dine domar hjelpa meg!
176 I erride as a scheep that perischide; Lord, seke thi seruaunt, for Y foryat not thi comaundementis.
Eg hev fare vilt; leita upp din tenar som ein burtkomen sau! for dine bodord hev eg ikkje gløymt.
