Psalms 109
1 To victorye, the salm of Dauid.
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 God, holde thou not stille my preisyng; for the mouth of the synner, and the mouth of the gileful man is openyd on me.
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 Thei spaken ayens me with a gileful tunge, and thei cumpassiden me with wordis of hatrede; and fouyten ayens me with out cause.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 For that thing that thei schulden loue me, thei bacbitiden me; but Y preiede.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 And thei settiden ayens me yuelis for goodis; and hatrede for my loue.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Ordeyne thou a synner on him; and the deuel stonde on his riyt half.
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 Whanne he is demed, go he out condempned; and his preier `be maad in to synne.
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 Hise daies be maad fewe; and another take his bischopriche.
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Hise sones be maad faderles; and his wijf a widewe.
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Hise sones tremblinge be born ouer, and begge; and be cast out of her habitaciouns.
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 An vsurere seke al his catel; and aliens rauysche hise trauelis.
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Noon helpere be to him; nether ony be that haue mercy on hise modirles children.
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Hise sones be maad in to perisching; the name of him be don awei in oon generacioun.
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 The wickidnesse of hise fadris come ayen in to mynde in the siyt of the Lord; and the synne of his modir be not don awei.
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Be thei maad euere ayens the Lord; and the mynde of hem perische fro erthe.
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 For that thing that he thouyte not to do merci,
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 and he pursuede a pore man and beggere; and to slee a man compunct in herte.
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 And he louede cursing, and it schal come to hym; and he nolde blessing, and it schal be maad fer fro him. And he clothide cursing as a cloth, and it entride as water in to hise ynnere thingis; and as oile in hise boonus.
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Be it maad to him as a cloth, with which he is hilyd; and as a girdil, with which he is euere gird.
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 This is the werk of hem that bacbiten me anentis the Lord; and that speke yuels ayens my lijf.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 And thou, Lord, Lord, do with me for thi name; for thi merci is swete.
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 Delyuere thou me, for Y am nedi and pore; and myn herte is disturblid with ynne me.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 I am takun awei as a schadowe, whanne it bowith awei; and Y am schakun awei as locustis.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 Mi knees ben maad feble of fasting; and my fleische was chaungid for oile.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 And Y am maad schenschipe to hem; thei sien me, and moueden her heedis.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Mi Lord God, helpe thou me; make thou me saaf bi thi merci.
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 And thei schulen wite, that this is thin hond; and thou, Lord, hast do it.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 Thei schulen curse, and thou schalt blesse, thei that risen ayens me, be schent; but thi seruaunt schal be glad.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Thei that bacbiten me, be clothid with schame; and be thei hilid with her schenschipe as with a double cloth.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 I schal knouleche to the Lord greetli with my mouth; and Y schal herie hym in the myddil of many men.
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Which stood nyy on the riyt half of a pore man; to make saaf my soule fro pursueris.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
