Psalms 10

1 Lord, whi hast thou go fer awei? thou dispisist `in couenable tymes in tribulacioun.

Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?

2 While the wickid is proud, the pore man is brent; thei ben taken in the counsels, bi whiche thei thenken.

Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!

3 Forwhi the synnere is preisid in the desiris of his soule; and the wickid is blessid.

For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.

4 The synnere `wraththide the Lord; vp the multitude of his ire he schal not seke.

Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.

5 God is not in his siyt; hise weies ben defoulid in al tyme. God, thi domes ben takun awei fro his face; he schal be lord of alle hise enemyes.

Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.

6 For he seide in his herte, Y schal not be moued, fro generacioun in to generacioun without yuel.

Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»

7 `Whos mouth is ful of cursyng, and of bitternesse, and of gyle; trauel and sorewe is vndur his tunge.

Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.

8 He sittith in aspies with ryche men in priuytees; to sle the innocent man.

Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.

9 Hise iyen biholden on a pore man; he settith aspies in hid place, as a lioun in his denne. He settith aspies, for to rauysche a pore man; for to rauysche a pore man, while he drawith the pore man.

Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.

10 In his snare he schal make meke the pore man; he schal bowe hym silf, and schal falle doun, whanne he hath be lord of pore men.

Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.

11 For he seide in his herte, God hath foryete; he hath turned awei his face, that he se not in to the ende.

Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»

12 Lord God, rise thou vp, and thin hond be enhaunsid; foryete thou not pore men.

Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!

13 For what thing terride the wickid man God to wraththe? for he seide in his herte, God schal not seke.

Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»

14 Thou seest, for thou biholdist trauel and sorewe; that thou take hem in to thin hondis. The pore man is left to thee; thou schalt be an helpere to the fadirles and modirles.

Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.

15 Al to-breke thou the arme of the synnere, and yuel willid; his synne schal be souyt, and it schal not be foundun.

Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!

16 The Lord schal regne with outen ende, and in to the world of world; folkis, ye schulen perische fro the lond of hym.

Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.

17 The Lord hath herd the desir of pore men; thin eere hath herd the makyng redi of her herte.

Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,

18 To deme for the modirles `and meke; that a man `leie to no more to `magnyfie hym silf on erthe.

so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.