Malachi 2

1 And now, A! ye preestis, this maundement is to you.

Og no kjem dette bodet til dykk prestar:

2 If ye wolen here, and if ye `wolen not putte on the herte, that ye yyue glorie to my name, seith the Lord of oostis, Y schal sende nedynesse in to you, and Y schal curse to youre blessyngis; and Y schal curse hem, for ye han not putte on the herte.

Vil de ikkje høyra og ikkje leggja dykk på hjarta å gjeva mitt namn æra, segjer Herren, allhers drott, so sender eg forbanningi yver dykk, og eg forbannar velsigningarne dykkar; ja, eg hev alt forbanna deim, av di de ikkje legg det på hjarta.

3 Lo! Y schal caste to you the arm, and Y schal scatere on youre cheere the drit of youre solempnytees, and it schal take you with it.

Sjå, eg bannar avkjømet dykkar og kastar møk i andlitet på dykk, møk av dykkar høgtidsoffer, og dei skal bera dykk burti møki.

4 And ye schulen wite, that Y sente to you this maundement, that my couenaunt were with Leuy, seith the Lord of oostis.

Då skal de sanna at eg hev sendt dykk dette bodet, av di det skal vera mi pakt med Levi, segjer Herren, allhers drott.

5 My couenaunt was with hym of lijf and pees; and Y yaf to hym a drede, and he dredde me, and he dredde of face of my name.

Mi pakt med honom var liv og fred. Eg gav honom deim til otte, og han ottast meg og skalv for mitt namn.

6 The lawe of trewthe was in his mouth, and wickidnesse was not foundun in hise lippis; in pees and in equite he walkide with me, and he turnede awei many men fro wickidnesse.

Sannings læra var i hans munn, og det fanst ikkje svik på lipporne hans; fredsamt og ærleg gjekk han på min veg, og han vende mange burt ifrå misgjerd.

7 For the lippis of a prest kepen science, and thei schulen ayen seke the lawe of `the mouth of hym, for he is an aungel of the Lord of oostes.

For prestelippor skal gøyma på kunnskap, upplæring ventar me av munnen hans, for han er sendebod frå Herren, allhers drott.

8 But ye wenten awei fro the weie, and sclaundren ful many men in the lawe; ye maden voide the couenaunt of Leuy, seith the Lord of oostis.

Men de hev vike av frå vegen, læra dykkar hev ført mange til fall; de hev skjemt ut Levi-pakti, segjer Herren, allhers drott.

9 For which thing and Y yaf you worthi to be dispisid, and bowen to alle puplis, as ye kepten not my weies, and token a face in the lawe.

Difor hev eg og gjort dykk vanvyrde og nedsedde for alt folket, av di de ikkje agtar på mine vegar, men gjer skil på folk i lovlæra.

10 Whether not o fadir is of alle you? whether o God made not of nouyt you? Whi therfor ech of you dispisith his brother, and defoulith the couenaunt of youre fadris?

Hev ikkje me ein far alle saman? Hev ikkje ein Gud skapt oss? Kvi fer me då med svik mot kvarandre og vanhelgar fedrepakti?

11 Judas trespasside, and abhomynacioun is maad in Israel, and in Jerusalem; for Judas defoulide the halewyng of the Lord, which he louyde, and he hadde the douyter of an alien god.

Svik hev Juda fare med, og styggedom hev gjenge for seg i Israel og i Jerusalem; for Juda hev vanhelga Herrens heilagdom, som han elskar, og hev gift seg med dotter til ein framand gud.

12 The Lord schal distrie the man that dide this thing, the maister and disciple, fro the tabernacle of Jacob, and him that offrith a yifte to the Lord of oostis.

Hjå den mannen som gjer slikt - måtte Herren rydja ut kvar livande sjæl or Jakobs hyttor, og den som ber fram offergåva til Herren, allhers drott!

13 And eftsoone ye diden this thing; ye hiliden with teeris the auter of the Lord, with wepyng and mourenyng; so that Y biholde no more to sacrifice, nether resseyue ony thing plesaunt of youre hond.

Og endå ein ting til gjer de: Yver Herrens altar legg de tåror og gråt og sukkar, so han vil venda seg til offergåva meir eller med hugnad tek imot noko av dykkar hand.

14 And ye seiden, For what cause? For the Lord witnesside bitwixe thee and the wijf of thi `puberte, that is, tyme of mariage, which thou dispisidist, and this is thi felowe, and wijf of thi couenaunt.

De spør: «Korleis då?» Jau, Herren hev vore vitne millom deg og ditt ungdomsviv, henne som du hev svike, endå ho var festarmøyi di og egtemaken din.

15 Whether oon made not, and residue of spirit is his? and what sekith oon, no but the seed of God? Therfore kepe ye youre spirit, and nyle thou dispise the wijf of thi yongthe;

Hev ikkje den eine og same skapt henne, med di han hadde endå meir ånd att? Og kva stila han på, den eine? Guddomleg ætt. Tak då vare på dykkar liv og svik ikkje ditt ungdomsviv!

16 whanne thou hatist hir, leue thou hir, seith the Lord God of Israel. Forsothe wickidnesse schal kyuere the closyng of hym, seith the Lord of oostis; kepe ye youre spirit, and nyle ye dispise.

Eg hatar skilsmål, segjer Herren, Israels Gud; med det sveiper ein vald um klædi sine, segjer Herren, allhers drott. So tak då vare på dykkar liv og far ikkje med svik.

17 Ye maden the Lord for to trauele in youre wordis, and ye seiden, Wherynne maden we hym for to trauele? In that that ye seien, Ech man that doith yuel, is good in the siyt of the Lord, and siche plesen to hym; ether certis where is the God of doom?

De trøyttar Herren med dykkar ord. De spør: «Korleis trøytta me?» Jau, de segjer: «Kvar den som gjer vondt, er god i Herrens augo, og han hev hugnad i deim. Kvar er elles Gud som held dom?»