Job 9
1 Joob answeride, and seide, Verili Y woot, that it is so,
Då tok Job til ords og sagde:
2 and that a man comparisound to God schal not be maad iust.
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If he wole stryue with God, he may not answere to God oon for a thousynde.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 He is wiys in herte, and strong in myyt; who ayenstood hym, and hadde pees?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Which bar hillis fro o place to anothir, and thei wisten not; whiche he distriede in his strong veniaunce.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Which stirith the erthe fro his place, and the pilers therof schulen `be schakun togidere.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 Which comaundith to the sunne, and it risith not; and he closith the sterris, as vndur a signet.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Which aloone stretchith forth heuenes, and goith on the wawis of the see.
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 Which makith Ariture, and Orionas, and Hiadas, `that is, seuene sterris, and the innere thingis of the south.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 Which makith grete thingis, and that moun not be souyt out, and wondurful thingis, of whiche is noon noumbre.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 If he cometh to me, `that is, bi his grace, Y schal not se hym; if he goith awey, `that is, in withdrawynge his grace, Y schal not vndurstonde.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 If he axith sodeynli, who schal answere to hym? ethir who may seie to hym, Whi doist thou so?
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 `God is he, whos wraththe no man may withstonde; and vndur whom thei ben bowid, that beren the world.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 Hou greet am Y, that Y answere to hym, and speke bi my wordis with hym?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Which also schal not answere, thouy Y haue ony thing iust; but Y schal biseche my iuge.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 And whanne he hath herd me inwardli clepynge, Y bileue not, that he hath herd my vois.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 For in a whirlewynd he schal al to-breke me, and he schal multiplie my woundis, yhe, without cause.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He grauntith not, that my spirit haue reste, and he fillith me with bittirnesses.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If strengthe is souyt, `he is moost strong; if equyte of doom is souyt, no man dar yelde witnessynge for me.
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 If Y wole make me iust, my mouth schal dampne me; if Y schal schewe me innocent, he schal preue me a schrewe.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 Yhe, thouy Y am symple, my soule schal not knowe this same thing; and it schal anoye me of my lijf.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 O thing is, which Y spak, he schal waste `bi deth also the innocent and wickid man.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If he betith, sle he onys, and leiye he not of the peynes of innocent men.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 The erthe is youun in to the hondis of the wickid; he hilith the face of iugis; that if he is not, who therfor is?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 Mi daies weren swiftere than a corour; thei fledden, and sien not good.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 Thei passiden as schippis berynge applis, as an egle fleynge to mete.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 Whanne Y seie, Y schal not speke so; Y chaunge my face, and Y am turmentid with sorewe.
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 Y drede alle my werkis, witynge that thou `woldist not spare the trespassour.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 Sotheli if Y am also thus wickid, whi haue Y trauelid in veyn?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 Thouy Y am waischun as with watris of snow, and thouy myn hondis schynen as moost cleene,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 netheles thou schalt dippe me in filthis, and my clothis, `that is, werkis, schulen holde me abhomynable.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 Trewli Y schal not answere a man, which is lijk me; nether that may be herd euenli with me in doom.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 `Noon is, that may repreue euer eithir, and sette his hond in bothe.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Do he awei his yerde fro me, and his drede make not me aferd.
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 Y schal speke, and Y schal not drede hym; for Y may not answere dredynge.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
