Job 24
1 Tymes ben not hid fro Almyyti God; sotheli thei that knowen hym, knowen not hise daies.
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Othere men turneden ouer the termes of neiyboris eritage, thei token awei flockis, and fedden tho.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 Thei driueden awei the asse of fadirlesse children, and token awei the cow of a widewe for a wed.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 Thei distrieden the weie of pore men, and thei oppressiden togidere the mylde men of erthe.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Othere men as wielde assis in deseert goon out to her werk; and thei waken to prey, and bifor maken redy breed to her children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 Thei kitten doun a feeld not hern, and thei gaderen grapis of his vyner, whom thei han oppressid bi violence.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 Thei leeuen men nakid, and taken awei the clothis, to whiche men is noon hiling in coold;
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 whiche men the reynes of munteyns weeten, and thei han noon hilyng, and biclippen stoonys.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 Thei diden violence, and robbiden fadirles and modirles children; and thei spuyliden, `ether robbiden, the comynte of pore men.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 Thei token awey eeris of corn fro nakid men, and goynge with out cloth, and fro hungry men.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 Thei weren hid in myddai among the heepis of tho men, that thirsten, whanne the presses ben trodun.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Thei maden men of citees to weile, and the soulis of woundid men schulen crye; and God suffrith it not to go awei vnpunyschid.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 Thei weren rebel to liyt; thei knewen not the weyes therof, nether thei turneden ayen bi the pathis therof.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 A mansleere risith ful eerli, and sleeth a nedi man, and a pore man; sotheli bi nyyt he schal be as a nyyt theef.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The iye of avouter kepith derknesse, and seith, An yye schal not se me; and he schal hile his face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 Thei mynen housis in derknessis, as thei seiden togidere to hem silf in the dai; and thei knewen not liyt.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 If the morewtid apperith sudeynli, thei demen the schadewe of deth; and so thei goon in derknessis as in liyt.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He is vnstablere than the face of the water; his part in erthe be cursid, and go he not bi the weie of vyneris.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 Passe he to ful greet heete fro the watris of snowis, and the synne of hym `til to hellis. (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 Merci foryete hym; his swetnesse be a worm; be he not in mynde, but be he al to-brokun as `a tre vnfruytful.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 For he fedde the bareyn, and hir that childith not, and he dide not wel to the widewe.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He drow doun stronge men in his strengthe; and whanne he stondith in `greet state, he schal not bileue to his lijf.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 God yaf to hym place of penaunce, and he mysusith that in to pride; for the iyen of God ben in the weies of that man.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 Thei ben reisid at a litil, and thei schulen not stonde; and thei schulen be maad low as alle thingis, and thei schulen be takun awei; and as the hyynessis of eeris of corn thei schulen be al to-brokun.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 That if it is not so, who may repreue me, that Y liede, and putte my wordis bifor God?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
