Ezekiel 20
1 And it was doon in the seuenthe yeer, in the fyuethe monethe, in the tenthe dai of the monethe, men of the eldris of Israel camen to axe the Lord; and thei saten bifor me.
Og det hende i det sjuande året, den tiande dagen i den femte månaden, at det kom nokre av Israels styresmenner og vilde spyrja Herren. Og dei sette seg framfor mi åsyn.
2 And the word of the Lord was maad to me,
Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
3 and he seide, Sone of man, speke thou to the eldere men of Israel; and thou schalt seie to hem, The Lord God seith these thingis, Whether ye camen to axe me? Y lyue, for Y schal not answere to you, seith the Lord God. Sone of man,
Menneskjeson! Tala til Israels styresmenner og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Er det komne og vil spyrja meg? So sant som eg liver, so let eg ikkje dykk få spyrja meg, segjer Herren, Herren.
4 if thou demest hem, if thou demest, schewe thou to hem the abhomynaciouns of her fadris.
Vil du døma deim, vil du døma, menneskjeson? Lat deim få vita styggedomen åt sine feder!
5 And thou schalt seie to hem, The Lord God seith these thingis, In the dai in which Y chees Israel, and reiside myn hond for the generacioun of the hous of Jacob, and Y apperide to hem in the lond of Egipt, and Y reiside myn hond for hem, and Y seide, Y am youre Lord God,
Og du skal segja med deim: So segjer Herren, Herren: Den dagen eg valde ut Israel, og rette handi mi i veret for avkjømet i Jakobs hus og let deim verta kjende med meg i Egyptarlandet, då eg rette upp handi mi for deim og sagde: «Eg er Herren, dykkar Gud» -
6 in that dai Y reiside myn hond for hem, that Y schulde leede hem out of the lond of Egipt, in to the lond which Y hadde purueiede to hem, the lond flowynge with mylk and hony, which is noble among alle londis.
den dagen rette eg upp handi på det, at eg vilde føra deim ut or Egyptarlandet og til eit land som eg hadde set ut åt deim, som fløymer med mjølk og honning; det er det fagraste av alle land.
7 And Y seide to hem, Ech man caste awei the offenciouns of hise iyen, and nyle ye be defoulid in the idols of Egipt; Y am youre Lord God.
Og eg sagde med deim: «Kvar og ein av dykk kaste burt dei styggetingi han hev framfor augo, og gjer dykk ikkje ureine med Egyptarlands ufysne avgudar! Eg er Herren, dykkar Gud.»
8 And thei terriden me to wraththe, and nolden here me; ech man castide not awei the abhomynaciouns of hise iyen, nether thei forsoken the idols of Egipt.
Men dei var tråssuge mot meg og vilde ikkje høyra på meg; styggetingi dei hadde framfor augo, kasta dei ikkje burt, og Egyptarlands ufysne avgudar vende dei seg ikkje ifrå. Då sagde eg at eg vilde renna ut yver deim min harm og tøma ut min vreide på deim midt i Egyptarlandet.
9 And Y seide, that Y wold schede out myn indignacioun on hem, and fille my wraththe in hem, in the myddis of the lond of Egipt. And Y dide for my name, that it schulde not be defoulid bifore hethene men, in the myddis of whiche thei weren, and among whiche Y apperide to hem, that Y schulde lede hem out of the lond of Egipt.
Og eg gjorde det for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som dei budde ibland, og som såg på at eg let deim verta kjende med meg og vilde føra deim ut or Egyptarland.
10 Therfor Y castide hem out of the lond of Egipt, and Y ledde hem out in to desert;
Og eg førde deim ut or Egyptarland og let deim koma inn i øydemarki.
11 and Y yaf to hem my comaundementis, and Y schewide to hem my doomes, which a man schal do, and lyue in tho.
Og eg gav deim bodi mine og kunngjorde deim mine lover, som menneskja skal helda og so liva ved deim.
12 Ferthermore and Y yaf to hem my sabatis, that it schulde be a sygne bitwixe me and hem, and that thei schulden wite, that Y am the Lord halewynge hem.
Og eg gav deim og kviledagarne mine, so dei skulde vera til eit teikn millom meg og deim, so dei skulde vita at eg er Herren som helgar deim.
13 And the hous of Israel terriden me to wraththe in desert; thei yeden not in my comaundementis, and thei castiden awei my domes, whiche a man that doith, schal lyue in tho; and thei defouliden greetli my sabatis. Therfor Y seide, that Y wolde schede out my strong veniaunce on hem in desert, and waste hem;
Men Israels-lyden var tråssug imot meg i øydemarki; i mine bod ferdast dei ikkje, og dei svivyrde loverne mine, som menneskja skal halda og so liva ved deim, og kviledagarne mine vanhelga dei ovleg. Då sagde eg at eg vilde renna utyver deim min harm og tyna deim i øydemarki.
14 and Y dide for my name, lest it were defoulid bifor hethene men, fro whiche Y castide hem out in the siyt of tho.
Men det vilde eg gjera for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som såg på at eg førde deim ut.
15 Therfor Y reiside myn hond on hem in the desert, that Y brouyte not hem in to the lond which Y yaf to hem, the lond flowynge with mylk and hony, the beste of alle londis.
So rette eg og upp handi i øydemarki på det, at eg ikkje vilde lata deim koma inn i det landet som eg hadde gjeve, som fløymer med mjølk og honning, det som er det fagraste av alle land,
16 For thei castiden awei my domes, and yeden not in my comaundementis, and thei defouliden my sabatis; for the herte of hem yede after idols.
for di dei svivyrde loverne mine og ikkje ferdast i bodi mine og vanhelga kviledagarne mine. For etter deira ufysne avgudar for deira hjarto.
17 And myn iye sparide on hem, that Y killide not hem, nether Y wastide hem in the desert.
Men mitt auga sparde deim, so eg ikkje tynte deim, og eg gjorde ikkje reint ende på deim i øydemarki.
18 Forsothe Y seide to the sones of hem in wildirnesse, Nyle ye go in the comaundementis of youre fadris, nether kepe ye the domes of hem, nethir be ye defoulid in the idols of hem.
Og eg sagde til borni deira i øydemarki: «I bodi åt federne dykkar må de ikkje ferdast, og loverne deira må det ikkje halda, og med deira ufysne avgudar må de ikkje gjera dykk ureine.
19 Y am youre Lord God, go ye in my comaundementis, and kepe ye my domes, and do ye tho.
Eg er Herren, dykkar Gud; i bodi mine skal det ferdast, og loverne mine skal det halda, og etter deim skal det gjera.
20 And halowe ye my sabatis, that it be a signe bitwixe me and you, and that it be knowun, that Y am youre Lord God.
Og kviledagarne mine skal de helga, og dei skal vera eit teikn millom meg og dykk, so de skal vita at eg, Herren, er dykkar Gud.»
21 And the sones terriden me to wraththe, and yeden not in my comaundementis, and kepten not my domes, that thei diden tho, whiche whanne a man hath do, he schal lyue in tho, and thei defouliden my sabatis. And Y manaasside to hem, that Y wolde schede out my stronge veniaunce on hem, and fille my wraththe in hem in the desert.
Men dei var tråssuge mot meg, borni; i bodi mine ferdast dei ikkje, og loverne mine heldt dei ikkje, so dei gjorde etter deim, dei som menneskja skal gjera etter og so liva ved deim; kviledagerne mine vanhelga dei. Då sagde eg at eg vilde renna utyver deim min harm og tøma ut min vreide på deim i øydemarki.
22 But Y turnede awei myn hond, and Y dide this for my name, that it were not defoulid bifore hethene men, fro whiche Y castide hem out bifore the iyen of tho.
Men eg tok handi mi tilbake og gjorde det for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som hadde set på at eg førde deim ut.
23 Eft Y reiside myn hond ayens hem in wildirnesse, that Y schulde scatere hem in to naciouns, and wyndewe hem in to londis;
So rette eg og upp handi i øydemarki på det, at eg vilde spreida deim millom heidningfolki og strå deim i landi,
24 for that that thei hadden not do my domes, and hadden repreuyd my comaundementis, and hadden defoulid my sabatis, and her iyen hadden be after the idols of her fadris.
for di dei ikkje heldt loverne mine, men svivyrde bodi mine og vanhelga kviledagarne mine, og deira augo for etter dei ufysne avgudarne åt federne deira.
25 Therfor and Y yaf to hem comaundementis not good, and domes in whiche thei schulen not lyue.
So gav eg deim og bod som ikkje var gode, og lover som dei ikkje kunde liva ved.
26 And Y defoulide hem in her yiftis, whanne thei offriden to me for her trespassis al thing that openeth the wombe; and thei schulen wite, that Y am the Lord.
Og eg let deim verta ureine med offergåvorne sine, med di dei let ganga gjenom elden alt som opnar morsliv, so eg kunde tyna deim, for at dei skulde skyna at eg er Herren.
27 Wherfor speke thou, sone of man, to the hous of Israel, and thou schalt seie to hem, The Lord God seith these thingis, Yit and in this youre fadris blasfemyden me, whanne thei dispisynge hadden forsake me,
Difor, tala til Israels-lyden, du menneskjeson! og du skal segja med deim: So segjer Herren, Herren: Med det og hædde dykkar feder meg, at dei for med svik imot meg.
28 and Y hadde brouyte hem in to the lond on which Y reiside myn hond, that Y schulde yiue to hem, thei siyen ech hiy litil hil, and ech tree ful of boowis, and thei offriden there her sacrifices, and thei yauen there her offryngis, in to terring to wraththe; and thei settiden there the odour of her swetnesse, and thei offriden her moiste sacrifices.
For eg førde deim inn i landet som eg med upprett hand hadde lova deim; men fyrst dei såg ein høg haug eller eit lauva tre, so ofra dei der sine slagtoffer, og der bar dei fram gåvor til å harmast av, og dit kom dei med godangen sin, og der rende dei ut sine drykkoffer.
29 And Y seide to hem, What is the hiy thing, to whiche ye entren? And the name therof is clepid Hiy Thing til to this dai.
Då sagde eg med deim: «Kva er det med haugen, sidan de kjem dit?» Og han fekk namnet «haug» alt til denne dag.
30 Therfor seie thou to the hous of Israel, The Lord God seith these thingis, Certis ye ben defoulid in the weie of youre fadris, and ye don fornycacioun aftir the offendingis of hem,
Difor, seg med Israels-lyden: so segjer Herren, Herren: Vil de sulka dykk likeins som federne dykkar og i hordom renna etter deira styggedom?
31 and in the offryng of youre yiftis, whanne ye leden ouer youre sones bi fier, ye ben defoulid in alle youre idols til to dai, and schal Y answere to you, the hous of Israel? Y lyue, seith the Lord God, for Y schal not answere to you;
Ved gåvorne det kjem med og ved borni dykkar, som det let ganga gjenom elden, sulkar de dykk med alle dykkar ufysne avgudar alt til denne dag - og so skulde eg lata dykk spyrja meg, du Israels-lyd! So visst som eg liver, segjer Herren, Herren, dykk let eg ikkje spyrja meg.
32 nether the thouyte of youre soul schal be don, that seien, We schulen be as hethene men, and as naciouns of erthe, that we worschipe trees and stoonys.
Og det som leikar dykk i hugen, skal ikkje henda - når de segjer: «Me vil vera som heidningfolki, som hitt folket i landi; me vil tena tre og stein.»
33 Y lyue, seith the Lord God, for in strong hond, and in arm stretchid forth, and in strong veniaunce sched out, I schal regne on you.
So sant som eg liver, segjer Herren, Herren: med sterk hand og med strak arm og med utrend harm vil eg rikja yver dykk.
34 And Y schal lede out you fro puplis, and Y schal gadere you fro londis, in whiche ye ben scaterid; in strong hond, and in arm stretchid forth, and in strong veniaunce sched out Y schal regne on you.
Og eg vil føra dykk ut frå folki og samla dykk ut or landi, der som de var spreidde, med sterk hand og med strak arm og med utrend harm.
35 And Y schal bringe you in to desert of puplis, and Y schal be demed there with you face to face.
Og eg vil føra dykk til folkeheidi, og der vil eg ganga til doms med dykk, andlit til andlit.
36 As Y stryuede in doom ayens youre fadris in the desert of the lond of Egipt, so Y schal deme you, seith the Lord;
Likeins som eg gjekk til doms med federne dykkar i øydemarki attmed Egyptarlandet, so vil eg ganga til doms med dykk, segjer Herren, Herren.
37 and Y schal make you suget to my septre, and Y schal bringe in you in the boondis of pees.
Og eg vil lata dykk ganga framum under hyrdingstaven, og eg vil leida dykk inn i pakt-bandet.
38 And Y schal chese of you trespassouris, and wickid men; and Y schal leede hem out of the lond of her dwelling, and thei schulen not entre in to the lond of Israel; and ye schulen wite, that Y am the Lord.
Og eg vil skilja ut ifrå dykk deim som sette seg upp imot meg og fall frå meg. Ut or landi der dei bur i utlægd, vil eg føra deim, men inn i Israels land skal dei ikkje koma. Og de skal sanna at eg er Herren.
39 And ye, the hous of Israel, the Lord God seith these thingis, Go ye ech man aftir youre idols, and serue ye tho. That and if ye heren not me in this, and defoulen more myn hooli name in youre yiftis,
Og du, Israels-lyd! So segjer Herren, Herren: Berre gakk, kvar ein av dykk, og ten dykkar ufysne avgudar! Men sidan skal de, sant og visst, høyra på meg og aldri meir vanhelga mitt heilage namn med gåvorne dykkar og med dei ufysne avgudarne dykkar.
40 and in youre idols, in myn hooli hil, in the hiy hil of Israel, seith the Lord God, ye schulen be punyschid greuousliere. There al the hous of Israel schal serue me, sotheli alle men in the lond, in which thei schulen plese me; and there Y schal seke youre firste fruytis, and the bigynnyng of youre tithis in alle youre halewyngis.
For på mitt heilage fjell, på Israels høge fjell, segjer Herren, Herren, der skal de tena meg, all Israels lyd, alle som i landet er. Der vil eg hava hugnad i deim, og der vil eg spyrja etter offergåvorne dykkar og etter fyrstegrøda som de kjem med av alt det de helgar.
41 Y schal resseiue you in to odour of swetnesse, whanne Y schal leede you out of puplis, and schal gadere you fro londis, in whiche ye weren scaterid; and Y schal be halewid in you bifor the iyen of naciouns.
For den gode angen skuld vil eg hava hugnad i dykk, når eg fører dykk ut frå folki og samlar dykk ut or landi der som de var spreidde, og helgar dykk framfor augo på folkeslagi.
42 And ye schulen wite, that Y am the Lord, whanne Y schal bringe you in to the lond of Israel, in to the lond for which Y reiside myn hond, that Y schulde yyue it to youre fadris.
Og de skal sanna at eg er Herren, når eg fører dykk til Israels land, det landet som eg med upprett hand hadde lova federne dykkar.
43 And ye schulen haue mynde there on youre weies, and on alle youre grete trespassis, bi whiche ye ben defoulid in tho; and ye schulen displese you in youre siyt, in alle youre malices whiche ye diden.
Der skal de minnast dykkar vegar og alle dei gjerningar som de hev sulka dykk med, og de skal styggjast ved dykk sjølve for alt det vonde som de hev gjort.
44 And ye schulen wite, that Y am the Lord, whanne Y schal do wel to you for my name; not bi youre yuel weies, nether bi youre worste trespassis, ye hous of Israel, seith the Lord God.
Og de skal sanna at eg er Herren, når eg fer so åt med dykk for mitt namn skuld, ikkje etter dykkar vonde vegar og dykkar illgjerningar, du Israels-lyd, segjer Herren, Herren.
45 And the word of the Lord was maad to me,
Herrens ord kom til meg; han sagde:
46 and he seide, Thou, sone of man, sette thi face ayens the weie of the south, and droppe thou to the south, and profesie thou to the forest of the myddai feeld.
Menneskjeson! Snu di åsyn mot sud og preika mot sud og spå imot skogen på marki i sud!
47 And thou schalt seie to the myddai forest, Here thou the word of the Lord. The Lord God seith these thingis, Lo! Y schal kyndle a fier in thee, and Y schal brenne in thee ech green tre, and ech drie tre; the flawme of brennyng schal not be quenchid, and ech face schal be brent ther ynne, fro the south til to the north.
Og du skal segja til skogen i sud: Høyr Herrens ord! so segjer Herren, Herren: Sjå, eg set eld på deg, og han skal svida av kvart eit grønt tre og kvart eit turt tre i deg. Den logande elden skal ikkje slokna, men han skal skambrenna kvart eit andlit frå sud til nord.
48 And ech man schal se, that Y the Lord haue kyndlid it, and it schal not be quenchid.
Og alt kjøt skal sjå at eg, Herren, hev kveikt honom; slokna skal han ikkje.
49 And Y seide, A! A! A! Lord God, thei seien of me, Whethir this man spekith not bi parablis?
Då sagde eg: «Å, Herre, Herre! Dei segjer um meg: «Er det ikkje berre i likningar han talar?»»
