Hebrews 6
1 Therefore leaving the teaching of the first principles of Christ, let’s press on to perfection—not laying again a foundation of repentance from dead works, of faith toward God,
La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 of the teaching of baptisms, of laying on of hands, of resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)
med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom (aiōnios g166)
3 This will we do, if God permits.
Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
4 For concerning those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Spirit,
For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, (aiōn g165)
6 and then fell away, it is impossible to renew them again to repentance; seeing they crucify the Son of God for themselves again, and put him to open shame.
og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
7 For the land which has drunk the rain that comes often on it and produces a crop suitable for them for whose sake it is also tilled, receives blessing from God;
For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8 but if it bears thorns and thistles, it is rejected and near being cursed, whose end is to be burned.
men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9 But, beloved, we are persuaded of better things for you, and things that accompany salvation, even though we speak like this.
Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10 For God is not unrighteous, so as to forget your work and the labor of love which you showed toward his name, in that you served the saints, and still do serve them.
For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11 We desire that each one of you may show the same diligence to the fullness of hope even to the end,
Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12 that you won’t be sluggish, but imitators of those who through faith and perseverance inherited the promises.
forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13 For when God made a promise to Abraham, since he could swear by no one greater, he swore by himself,
For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14 saying, “Surely blessing I will bless you, and multiplying I will multiply you.”
Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15 Thus, having patiently endured, he obtained the promise.
og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16 For men indeed swear by a greater one, and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.
For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 In this way God, being determined to show more abundantly to the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath,
Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18 that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to take hold of the hope set before us.
forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19 This hope we have as an anchor of the soul, a hope both sure and steadfast and entering into that which is within the veil,
det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
