Genesis 44

1 He commanded the steward of his house, saying, “Fill the men’s sacks with food, as much as they can carry, and put each man’s money in his sack’s mouth.

Sidan sagde han med den som stod fyre huset hans: «Fyll sekkjerne åt desse mennerne med grjon, so mykje som dei kann føra, og legg pengarne åt kvar av deim ovanpå i sekken hans.

2 Put my cup, the silver cup, in the sack’s mouth of the youngest, with his grain money.” He did according to the word that Joseph had spoken.

Og staupet mitt, sylvstaupet, det skal du leggja øvst i sekken åt den yngste av deim, i hop med kornpengarne hans.» Og han gjorde som Josef sagde honom fyre.

3 As soon as the morning was light, the men were sent away, they and their donkeys.

Um morgonen, med same det ljosna, let dei mennerne fara av stad med asni sine.

4 When they had gone out of the city, and were not yet far off, Joseph said to his steward, “Up, follow after the men. When you overtake them, ask them, ‘Why have you rewarded evil for good?

Dei var ikkje langt utum byen komne, då Josef sagde med den som stod fyre huset hans: «Upp, og set etter mennerne, og fyrst du når deim att, so seg ned deim: «Kvi løner de godt med ilt?

5 Isn’t this that from which my lord drinks, and by which he indeed divines? You have done evil in so doing.’”

Er ikkje dette det staupet som husbonden min drikk av, og som han plar spå i? Dette var ille gjort av dykk!»»

6 He overtook them, and he spoke these words to them.

Og han tok deim att, og sagde dette med deim.

7 They said to him, “Why does my lord speak such words as these? Far be it from your servants that they should do such a thing!

Då sagde dei med honom: «Kvi talar du soleis, herre? Gud frie tenarane dine frå å gjera slikte ting.

8 Behold, the money, which we found in our sacks’ mouths, we brought again to you out of the land of Canaan. How then should we steal silver or gold out of your lord’s house?

Sjå no, dei pengarne som me fann øvst i sekkjerne våre, deim hadde me med hit til deg att frå Kana’ans-landet. Kvi skulde me då stela sylv eller gull utor huset åt husbonden din?

9 With whomever of your servants it is found, let him die, and we also will be my lord’s slaves.”

Den av tenarane dine som det vert funne hjå, han skal døy, og me andre skal vera trælarne dine.»

10 He said, “Now also let it be according to your words. He with whom it is found will be my slave; and you will be blameless.”

«Ja, » sagde han, «lat det vera so som de segjer! Den som det vert funne hjå, skal vera trælen min, men dei andre skal vera saklause.»

11 Then they hurried, and each man took his sack down to the ground, and each man opened his sack.

So skunda dei seg, og lyfte klyvjarne ned på marki, og løyste upp kvar si klyv.

12 He searched, beginning with the oldest, and ending at the youngest. The cup was found in Benjamin’s sack.

Og han rannsaka; han tok til hjå den eldste, og enda hjå den yngste. Og staupet vart funne i sekken hans Benjamin.

13 Then they tore their clothes, and each man loaded his donkey, and returned to the city.

Då reiv dei sund klædi sine, og klyvja på asni att, og for attende til byen.

14 Judah and his brothers came to Joseph’s house, and he was still there. They fell on the ground before him.

Og Juda og brørne hans gjekk inn til huset åt Josef, for han var der endå, og dei kasta seg å gruve for honom.

15 Joseph said to them, “What deed is this that you have done? Don’t you know that such a man as I can indeed do divination?”

Og Josef sagde med deim: «Kva er det de hev gjort no? Veit de ikkje at ein mann som eg kann finna ut det som er dult?»

16 Judah said, “What will we tell my lord? What will we speak? How will we clear ourselves? God has found out the iniquity of your servants. Behold, we are my lord’s slaves, both we and he also in whose hand the cup is found.”

Då sagde Juda: «Kva skal me segja til deg, herre? Korleis skal me taka til ords? Kva skal me orsaka oss med? Gud hev funne brotet åt tenarane dine. Sjå, me vil vera trælarne dine, både me og han som staupet vart funne hjå.»

17 He said, “Far be it from me that I should do so. The man in whose hand the cup is found, he will be my slave; but as for you, go up in peace to your father.”

Men han sagde: «Gud frie meg frå å gjera slikt! Den som staupet vart funnen hjå, han skal vera trælen min. Men de andre kann fara i fred heim til far dykkar.»

18 Then Judah came near to him, and said, “Oh, my lord, please let your servant speak a word in my lord’s ears, and don’t let your anger burn against your servant; for you are even as Pharaoh.

Då steig Juda fram for honom og sagde: «Høyr meg, herre! Lat tenaren din få tala eit ord til deg, herre, og lat ikkje vreiden din loga upp mot tenaren din! For du er som Farao sjølv!

19 My lord asked his servants, saying, ‘Have you a father, or a brother?’

Du spurde oss, herre, og sagde: «Hev de nokon far eller bror?»

20 We said to my lord, ‘We have a father, an old man, and a child of his old age, a little one; and his brother is dead, and he alone is left of his mother; and his father loves him.’

Då sagde me til deg: «Ja, me hev ein gamall far, og han hev ein liten son, som han fekk på sine gamle dagar, bror åt denne sveinen er burte, og han er att åleine etter mor si, og far hans held honom so kjær.»

21 You said to your servants, ‘Bring him down to me, that I may set my eyes on him.’

Og du sagde til oss: «Kom hit til meg med honom, so eg fær sjå honom med mine eigne augo!»

22 We said to my lord, ‘The boy can’t leave his father, for if he should leave his father, his father would die.’

Då sagde me til deg: «Sveinen må ikkje skiljast frå far sin; skilst han ifrå honom, so døyr faren.»

23 You said to your servants, ‘Unless your youngest brother comes down with you, you will see my face no more.’

Og du sagde til oss: «Kjem ikkje yngste bror dykkar hit med dykk, so skal de ikkje oftare koma for augo mine.»

24 When we came up to your servant my father, we told him the words of my lord.

Då me so kom heim att til far vår, tenaren din, fortalde me honom kva du hadde sagt, herre.

25 Our father said, ‘Go again and buy us a little food.’

Og far vår sagde: «Far i vegen att og kjøp noko grjon åt oss!»

26 We said, ‘We can’t go down. If our youngest brother is with us, then we will go down: for we may not see the man’s face, unless our youngest brother is with us.’

Då sagde me: «Me torer ikkje koma der att. Men er yngste bror vår med oss, so skal me fara der ned. For me fær ikkje koma mannen for augo utan yngste bror vår er med.»

27 Your servant, my father, said to us, ‘You know that my wife bore me two sons.

Og far vår sagde med oss: «De veit at eg fekk tvo søner med kona mi.

28 One went out from me, and I said, “Surely he is torn in pieces;” and I haven’t seen him since.

Og den eine vart burte for meg, og eg sagde: «Han er visst ihelriven; » for eg hev aldri set honom sidan.

29 If you take this one also from me, and harm happens to him, you will bring down my gray hairs with sorrow to Sheol.’ (Sheol h7585)

Tek de no denne og ifrå meg, og vert han fyre ei uheppa, so kjem de til å senda dei grå håri mine med sut og harm ned i nåheimen.» (Sheol h7585)

30 Now therefore when I come to your servant my father, and the boy is not with us; since his life is bound up in the boy’s life;

Skal eg no koma heim til far min, og me hev ikkje med oss sveinen, som hjarta hans heng so fast ved,

31 it will happen, when he sees that the boy is no more, that he will die. Your servants will bring down the gray hairs of your servant, our father, with sorrow to Sheol. (Sheol h7585)

då vert det dauden hans, med same han ser at sveinen ikkje er med, og me lyt senda dei grå håri åt far vår med sut og sorg ned i nåheimen. (Sheol h7585)

32 For your servant became collateral for the boy to my father, saying, ‘If I don’t bring him to you, then I will bear the blame to my father forever.’

For eg tok på meg å svara for sveinen hjå far min, og sagde: «Kjem eg ikkje heim til deg att med honom, so skal eg vera saka i det for far min alle mine dagar!»

33 Now therefore, please let your servant stay instead of the boy, my lord’s slave; and let the boy go up with his brothers.

Lat difor meg få vera att i staden for sveinen, og vera trælen din, og lat sveinen få fara heim att med brørne sine.

34 For how will I go up to my father, if the boy isn’t with me?—lest I see the evil that will come on my father.”

For korleis kunde eg koma heim att til far min, når sveinen ikkje var med? Eg tolde ikkje sjå på den sorg som då kom yver far min.»