Proverbs 9
1 Wisdom hath built her house, she hath hewn out her seven pillars:
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She hath killed her beasts; she hath mixed her wine; she hath also furnished her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She hath sent forth her maidens: she crieth upon the highest places of the city,
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Whoever is simple, let him turn in here: as for him that lacketh understanding, she saith to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Come, eat of my bread, and drink of the wine which I have mixed.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake the foolish, and live; and go in the way of understanding.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 He that reproveth a scorner getteth to himself shame: and he that rebuketh a wicked man getteth himself a blot.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Reprove not a scorner, lest he shall hate thee: rebuke a wise man, and he will love thee.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give instruction to a wise man, and he will be yet wiser: teach a just man, and he will increase in learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The fear of the LORD is the beginning of wisdom: and the knowledge of the Holy One is understanding.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me thy days shall be multiplied, and the years of thy life shall be increased.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If thou art wise, thou shalt be wise for thyself: but if thou scornest, thou alone shalt bear it.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman is clamorous: she is simple, and knoweth nothing.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 For she sitteth at the door of her house, on a seat in the high places of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call those who pass by who go right on their ways:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 Whoever is simple, let him turn in here: and as for him that lacketh understanding, she saith to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Stolen waters are sweet, and bread eaten in secret is pleasant.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
