Job 30

1 But now they that are younger than I hold me in derision, whose fathers I would have disdained to set with the dogs of my flock.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Yea, to what might the strength of their hands profit me, in whom old age had perished?

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 For want and famine they were solitary; fleeing into the wilderness in former time desolate and waste.

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 Who cut up mallows by the bushes, and juniper roots for their food.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 They were driven forth from among men, (they cried after them as after a thief; )

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 To dwell in the clefts of the valleys, in caves of the earth, and in the rocks.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 Among the bushes they brayed; under the nettles they were gathered together.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 They were children of fools, yea, children of base men: they were viler than the earth.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 And now I am their song, yea, I am their byword.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 They abhor me, they flee far from me, and spare not to spit in my face.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Because he hath loosed my cord, and afflicted me, they have also let loose the bridle before me.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 Upon my right hand rise the youth; they push away my feet, and they raise up against me the ways of their destruction.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 They mar my path, they set forward my calamity, they have no helper.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 They came upon me as a wide breaking in of waters: in the desolation they rolled themselves upon me.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Terrors are turned upon me: they pursue my soul as the wind: and my welfare passeth away as a cloud.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 And now my soul is poured out upon me; the days of affliction have taken hold upon me.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 My bones are pierced in me in the night season: and my sinews take no rest.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 By the great force of my disease is my garment changed: it bindeth me about as the collar of my coat.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 He hath cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 I cry to thee, and thou dost not hear me: I stand up, and thou regardest me not.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Thou hast become cruel to me: with thy strong hand thou opposest thyself against me.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 For I know that thou wilt bring me to death, and to the house appointed for all living.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Yet he will not stretch out his hand to the grave, though they cry in his destruction.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Did not I weep for him that was in trouble? was not my soul grieved for the poor?

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 When I looked for good, then evil came: and when I waited for light, there came darkness.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 My bowels boiled, and rested not: the days of affliction came upon me.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 I went mourning without the sun: I stood up, and I cried in the congregation.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 I am a brother to dragons, and a companion to owls.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 My skin is black upon me, and my bones are burned with heat.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 My harp also is turned to mourning, and my organ into the voice of them that weep.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.