< Job 6 >

1 Then Job spoke again, saying [to Eliphaz],
Da tok Job til orde og sa:
2 “If all my troubles and misery could be put on a scale and weighed,
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 they would be heavier than all the sands [on the shores] of the oceans. That is why I spoke (very rashly/without thinking clearly) [about the day that I was born].
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 [It is as though] Almighty [God] has shot me with arrows. [It is as though] those arrows had poison on their tips, and that poison has gone into my spirit. The things that God has done to me have terrified me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Just like a wild donkey does not [complain by] braying when it has plenty of grass to eat, and an ox does not [complain by] bellowing when it has food to eat [MET], [I would not complain if you were really helping/comforting me].
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 People complain [RHQ] when they must eat food which has no salt or other tasteless food [MET], [and that is what your words are like, Eliphaz].
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 Just like I do not want to eat food [like that], and I loathe/detests that kind of food [MET], [I do not appreciate what you have said to me].
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 “I wish that God would do for me what I have requested from him [DOU].
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 I wish that he would crush me [and let me die]. I wish that he would reach out his hand and take away my life.
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 If he would do that, I would be comforted by knowing that in spite of the great pain that I have suffered, I have always obeyed what [God, ] the Holy One, has commanded.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 But now I do not have [RHQ] enough strength to endure all these things. And since I have nothing [to hope for] in (the future/this life), it is difficult for me to be patient now [RHQ].
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 I am not [RHQ] strong like rocks are, and my body is not made of bronze.
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 So I am not able to help myself, and [it seems that] there is no one to rescue me.”
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 “When a man has many troubles, his friends should be kind to him, even if he stops revering Almighty [God].
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 But [you, ] my friends, are not dependable. You are like streams: They spill over their banks [in the spring]
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 when [the melting] ice and snow make those streams overflow,
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 but when the dry season comes, there is no water flowing [in those streams], and the channels dry up.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 [The caravans of merchants] turn off the path [to search for some water], but there is no water, so they die [in the desert].
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 The men in those caravans search [for some water] because they are sure that they will find some.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 But they do not find any, so they are very disappointed.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 Similarly, you friends have not helped me at all! You have seen that terrible things have happened to me, and you are afraid [that God might do similar things to you].
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 [After I lost all my wealth, ] did I ask any of you for money? [RHQ] Did I plead with any of you to spend some of your money to help me [RHQ]?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Have I asked any of you to rescue me from my enemies [RHQ]? Have I asked you to save me from those who (oppressed me/treated me badly) [RHQ]? [No!]”
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 “Answer me [now, and then] I will be quiet; tell me what wrong things I have done!
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 When people speak what is true, that will not hurt the person who hears it, but what you say, criticizing me, [is not true, so your saying it] proves nothing [RHQ]!
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 I am a man who has nothing to hope for, but you try to correct me, and you think what I say is nothing but wind [RHQ]!
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 You do not sympathize with me at all [for all that I am suffering]. [You are heartless!] You would even gamble to see who gets an orphan [as a prize]!
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Please look at me! I will not [RHQ] lie to you.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Stop [saying that I have sinned, and] stop criticizing me unjustly! You should realize that I have not done things that are wrong.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Do you think that I am lying? No, I am not lying, because I know what is right and what is wrong [RHQ].”
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

< Job 6 >