Proverbs 5
1 My son, to my wisdom, attend, and, to mine understanding, incline thou thine ear:
Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,
2 That thou mayest preserve discretion, —and, as for knowledge, that thy lips may guard it.
så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!
3 For, with sweet droppings, drip the lips of her that is a stranger, and, smoother than oil, is her mouth;
For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;
4 But, the latter end of her, is bitter as wormwood, sharp, as a two-edged sword!
men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.
Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket. (Sheol h7585)
6 Lest, the path of life, she should ponder, her tracks have wandered she knoweth not [whither].
På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.
7 Now, therefore, ye sons, hearken unto me, and do not turn away from the sayings of my mouth.
Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8 Keep far from her thy way, and do not go near the opening of her house:
La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,
9 Lest thou give, to other men, thy vigour, and thy years, to him that is cruel:
forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,
10 Lest strange men, be well fed, by thy strength, and, thy toils, be in the house of the alien.
forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,
11 So shalt thou grieve in thy latter end, in the failing of thy flesh and of thy healthy condition;
så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
12 And thou shalt say—How I hated correction! and, reproof, my heart disdained;
Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,
13 Neither hearkened I to the voice of my teachers, nor, to my instructors, inclined I mine ear:
så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!
14 Soon was I in all evil, in the midst of convocation and assembly.
Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.
15 Drink thou water out of thine own cistern, and flowing streams out of the midst of thine own well.
Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!
16 Let not thy fountains, flow over, abroad, in the streets, dividings of waters:
Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?
17 Let them be for thyself, alone, and not for strangers with thee.
La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!
18 Let thy well-spring be blessed, —and get thy joy from the wife of thy youth: —
Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!
19 A loving hind! a graceful doe! let, her bosom, content thee at all times, and, in her love, mayst thou stray evermore.
Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!
20 Wherefore, then, shouldst thou stray, my son, with a strange woman? or embrace the bosom of a woman unknown?
Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?
21 For, before the eyes of Yahweh, are the ways of a man, —and, all his tracks, doth he consider:
For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.
22 His own iniquities, shall entrap him with the lawless, and, by the cords of his own sin, shall he be seized.
Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.
23 He, shall die, for lack of discipline, and, by the abounding of his perversity, shall he be lost.
Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.
