Proverbs 26
1 As snow in summer, and as rain in harvest, so, unbecoming to a dullard is honour.
Som snø um sumaren og regn i skurden, so høver ikkje æra for ein dåre.
2 As a sparrow in wandering, as a swallow in flying, so, a causeless curse, shall not alight.
Som sporven flaksar burt og svala flyg, so råkar ikkje grunnlaus forbanning.
3 A whip for the horse, a bridle for the ass, and a rod for the back of dullards.
Svipa til hesten, taum til asnet, og ris til ryggen på dårar.
4 Do not answer a dullard, according to his folly, lest, even thou thyself, become like him;
Svar ikkje dåren etter hans dårskap, so du ei skal verta lik han, du og!
5 Answer a dullard according to his folly, lest he become wise in his own eyes.
Svara dåren etter hans dårskap, so han ei skal tykkja han sjølv er vis!
6 One who cutteth off feet, one who drinketh down wrong, is he who sendeth a message by the hand of a dullard.
Føterne høgg han av seg, og vald fær han drikka, han som sender bod med ein dåre.
7 Useless are the legs of the lame, and a proverb, in the mouth of a dullard.
Visne heng vanfør manns føter, so og ordtak i munnen på dårar
8 Like tying a stone to a sling, so, is he that giveth honour, to a dullard.
som å binda ein stein i slyngja, soleis er det å gjeva ein dåre æra.
9 A brier cometh into the hand of a drunken-man, a proverb into the mouth of dullards.
Som klungergrein i handi på drukken mann, so er ordtak i munnen på dårar.
10 [As] an archer who woundeth every thing, [so] one who hireth a dullard, and a drunkard crossing the sea.
Som ein skyttar som sårar alle, so er den som leiger dåren og kvar som fer framum.
11 As, a dog, returneth onto his own vomit, a dullard, repeateth his folly.
Som hund som snur seg til si eigi spya, so er ein dåre som kjem att til narreskapen sin.
12 Thou hast seen a man wise in his own eye, —more hope of a dullard, than of him!
Ser du ein mann som tykkjer sjølv at han er vis, då er det større von for dåren enn for honom.
13 Saith the sluggard, A roaring lion in the road! A tearing lion in the midst of the broadways.
Letingen segjer: «D’er villdyr på vegen, ei løva i gatorne.»
14 The door, turneth on its hinges, and, the sluggard, upon his bed.
Døri snur seg på gjengi, og letingen snur seg i sengi.
15 The sluggard burieth his hand in the dish, he is too lazy to bring it back to his mouth.
Stikk den late si hand i fatet, han evast med å ta ho upp til munnen att.
16 Wiser is the sluggard in his own eyes, than, seven persons, who can answer with judgment.
Letingen tykkjest visare vera enn sju som gjev vituge svar.
17 As he who layeth hold of the ears of a dog, is a passer-by, who giveth vent to his wrath over a quarrel, not his!
Han triv i øyro på framumfarande hund, han som ryk upp i sinne for trætta som ikkje kjem han ved.
18 As a madman throwing firebrands, arrows and death,
Som ein galen som skyt med brennende pilar - drepande skot -
19 So, is a man who deceiveth his neighbour, and saith, Was not, I, in sport?
so er ein mann som svik sin næste og segjer: «Eg gjorde det berre på gaman.»
20 Without wood a fire is quenched, and, where there is no tattler, strife is hushed.
Når veden tryt, so sloknar elden, er baktalar burte, stoggar striden.
21 Black coal to burning blocks, and wood to fire, so is a contentious man, for kindling strife.
Som kol vert til gløder og ved til eld, so kveikjer kranglaren kiv.
22 the words of a tattler, are dainties, they, therefore go down into the chambers of the inner man.
Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet.
23 Dross silver overlaid upon earthenware, so are burning lips, with a mischievous heart:
Som sylv-glasering på skålbrot er brennande lippor når hjarta er vondt.
24 With his lips, the hater dissembleth, but, within himself, he layeth up deceit:
Med lipporne skaper ein uven seg til, men inni seg gøymer han svik.
25 Though he make gracious his voice, do not trust him, for, seven abominations, are in his heart:
Gjer han seg blidmælt, tru honom ei, for sju slag styggedom bur i hans hjarta.
26 Hatred may clothe itself with guile, his wickedness shall be disclosed in the convocation.
Hatet dyl seg i svik, men lyt syna sin vondskap i folkemugen.
27 He that diggeth a pit, thereinto, shall fall, and, he that rolleth a stone, upon himself, shall it return.
Den som grev ei grav, skal stupa nedi, den som velter ein stein, skal få han yver seg att.
28 A false tongue, hateth them who are crushed by it, and, a flattering mouth, worketh occasion of stumbling.
Den falske tunga hatar deim som ho hev krasa, og den sleipe munnen fører til fall.
